INTEGRERINGSMINISTER: Opposisjonen er, med unntak av SV og MDG, opptatt av å flagge sin enighet til Sylvi Listhaugs linje, skriver artikkelforfatteren. 
Foto: Jacques Hvistendahl / Dagbladet
INTEGRERINGSMINISTER: Opposisjonen er, med unntak av SV og MDG, opptatt av å flagge sin enighet til Sylvi Listhaugs linje, skriver artikkelforfatteren. Foto: Jacques Hvistendahl / DagbladetVis mer

Kjølig jul

Det som i sommer var solidaritet, er nå beskrevet som et godhetstyranni.

Debattinnlegg

Midt i forberedelsene til årets jul, kjennes det som om denne julen har noe fremmed i seg. Det er noe i oss, her i Norge, som har kommet til og som kjennes som noe nytt og ukjent.

Det kan være det kjølige politiske været vi opplever for tiden som er så langt under frysepunktet at det kjennes nytt. Det som i sommer var flyktningsolidaritet, er nå beskrevet av ministeren på feltet som et godhetstyranni. Opposisjonen er, med unntak av SV og MDG, opptatt av å flagge sin enighet til denne linja.

Jeg leser «Et felles løft for god integrering» som er resultatet av forliket gjort av stortingspartiene. Den er interessant lesning. Det som preger teksten er et bilde av flyktninger som fremmede for hvor viktig det er å jobbe. «De som kommer til Norge skal bli møtt med en forventning om å bidra til samfunnet.» sies det innledningsvis. Hvorpå teksten, lenger ned, slår fast at vi beholder det gjeldende regelverk som nekter asylsøkere arbeidstillatelse i Norge.

Integrering kun på papiret: Denne manglende evnen til å sette ut i praksis det de store ordene lover, begrenser dette stortingsforliket. Det blir bare ord. Intensjonen den har om at flyktninger skal få ta del i samfunnet er nydelig. Skal flyktningene integreres, altså bli en del av vårt større samfunn, så gir det ikke mening å nekte dem familiegjenforening.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Hvor naturlig del av et samfunn ville du blitt dersom hele familien din slåss daglig for overlevelse i den prekære situasjonen du forlot dem i? Spør deg selv, hvor ville fokuset i livet ditt vært?

Kanskje denne flyktningpolitikkens største svakhet er nettopp at det er tatt to svært motstridende hensyn i den. På den ene siden forsøker den å begrense antall flyktninger, på den andre siden ønsker den å få til en vellykket integrering.

Gode integreringstiltak som at asylsøkere kan jobbe fra de kommer til landet, at de kan etablere seg her med familie og med langsiktig avklaring for opphold i Norge, blir holdt tilbake for å unngå at det kommer flere flyktninger. De som faktisk har klart å komme, blir gående i en slags mellomløsning som gjør integrering vanskeligere.

Mest oversett hittil i debatten rundt dette forliket er likevel begrensningene i forlikets siste kapittel om religion og kultur. Kapittelet starter med å slå fast at integreringen i Norge skal bygge på grunnleggende verdier som demokrati, rettstat, likestilling og likeverd. Jeg stusser over hvordan dette kobler seg til kulturfeltet inntil det går opp for meg hvilket kulturbegrep forliket referer til. Når jeg leser de magre tre punktene kapittelet består av, innser jeg at det ikke handler om kunsten, litteraturen, musikken og scenekunstens mulighet til å lage en felles møteplass for ulike folk i samfunnet. Det handler om islam.

«Stortinget ber regjeringen utrede en ordning som gjør at kun stater som praktiserer religionsfrihet tillates å bistå med finansiering av trossamfunn». Videre skal det lages en offisiell norsk utdanning av religiøse ledere og dersom de etter endt utdanning svekker integreringen, skal de nektes oppholdstillatelse. Det er det hele.

Kultur skaper samhold: Det er omfattende mangler her. Kulturen har rike muligheter i seg til å være en samfunnsarena der vi kan oppleve tilhørighet til et fellesskap. Hvis du ikke tror meg, ta med deg en flyktningfamilie og se Star Wars på kino sammen denne uka eller Nøtteknekkeren på Operaen om du har mulighet til det. Å ikke bruke kulturen aktivt som en arena for utvikling av felles tilhørighet, er å si fra seg en av de aller raskeste veiene til en meningsfull tilværelse i et nytt land. Eller integrering, om du vil.

En erfaring politikerne bak dette forliket framover kan bruke mer tid på å lære av, er Oslo World Music Festival sitt prosjekt «Vårt nabolag», som finner sted på Torshov transittmottak for enslige mindreårige asylsøkere. Det er et godt eksempel på at det finnes vilje og profesjonalitet til å skape samhold og tilhørighet ved å bruke kultur her til lands. Vår organisasjon har også prosjekter med lignende ambisjoner i året som kommer og jeg håper at vi får mange flere med oss på laget.

Denne julen kan være begynnelsen på noe nytt. Dette kan bli året da vi valgte å bli en del av verden eller det kan være året da vi lukket oss inne i et enda hardere skall. Uansett vil det endre oss, gjøre oss til noe vi ikke var før. Jeg hadde syntes det var betryggende dersom våre stortingspolitikere hadde gjort det tydeligere for oss at det faktisk fantes et valg mellom disse to alternativene og at ikke opposisjonen kastet kortene og ga seieren til Regjeringen på forskudd. Det er mulig å veve et samhold mellom de som nettopp kom og de bor her fra før. Kulturen er et godt sted for at det skal kunne skje.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook