Kjølig om kjærlighet

Stramme, språklig sikre noveller.

BOK: Rønnaug Kleiva har skrevet et tjuetalls bøker i ulike sjangere, for voksne og barn. Bøkene holder et jevnt, høyt nivå. Hennes første roman, «Ingen reell fare» (2003), skapte litt ekstra oppstuss. Boka skildrer et trekantforhold. En kvinne mente seg misbrukt av forfatteren og prøvde å stanse boka. Hun fikk ikke medhold i retten.

Også i årets novellesamling er parforhold omdreiningspunktet. Gjennom åtte fortellinger kikker Kleiva på forhold som har vart en stund, på utroskap og følelsesmessig og seksuell avvisning.

Kynisme og uvilje

I tittelnovellen trenerer en mann den avtalte sengekos-kvelden med kona. Hun disker opp og gjør spede forsøk på å nærme seg, men oversees. Det er ikke godt å lese om. Mannen selv er synderlig uberørt. Personene i Kleivas univers er i det hele tatt kyniske, flere er selvgode og noen er herskesyke. I en av de beste novellene tenker en kvinne om sin fraseparerte og avdøde ektemann: «Han burde ikkje ha gått frå henne. Han hadde ingen rett til det. Det var rein provokasjon at han hadde funne seg ei anna kvinne. Kva var hensikta?» Kleivas skikkelser har ikke lett for å ta andres perspektiv.

Det groteske er framtredende i flere av novellene. I «Notat vedrørande kjærleik» leter en kvinne seg fram til ei bok om ulike måter å ta livet sitt på. Hun gir selvmordsguiden i gave til ektemannen, som hun vet har det tungt. I en annen novelle ser en mann elskerinnen bli kvestet av trikken: «I det gule skjørtet breier det seg raut blod. Livet står truleg ikkje til å redde. Hjelpemannskapa er snart på plass. […] Ingen vits i å gå ut og gjere hjelpearbeidet meir komplisert enn nødvendig.[…] Kanskje han skulle gå ut og ta seg ein øl. Trass i alt er det sommar og sol.»

Mer hat enn kjærlighet

Det er hardt og det er kaldt. Novellene og personene er gjennomført lite hyggelige.

Det blir ikke monotont, Kleiva er for dreven til det, men gir like fullt en fornemmelse av ensidighet. Språket er renskåret, konkret og økonomisk. Selv har Kleiva sagt: «Jeg liker det tilknappede. Jeg skriver kort. Deretter stryker jeg.»

Den gufne stemningen i flere av novellene gjør inntrykk, fordi den er skapt av personenes trakassering og følelseskulde. Som i scenen der en av kvinnene fleiper med ektefellens mandighet: «Impulsivt og med stor kraft hadde han sparka henne ut av senga og ned på golvet. Ho slo seg ikkje noko særleg. Ho lo og sa at det var sjelden dei hadde det så moro i senga.»