Kjønn, galskap og ordenes magi

Skal man tro forlaget Tiden, og det er jeg ikke sikker på at man skal, er forfatteren Ernst Ernst (nei, det er ikke trykkfeil) en dansk intellektuell som er bosatt i Amsterdam.

Og skal man tro forfatteren, vokste han opp som jente i en guttekropp. Problematisk? Ikke nødvendigvis: «Mine barneår var svært lykkelige og interessante. Jeg ville ikke byttet med noen,» konkluderer forfatteren i epilogen til den lille, rare boka «Onkel Max og plommetreet.» Men han tilføyer, på det underfundige viset som er noe av bokas varemerke: «At de trolig ikke tilkom meg, var en annen sak.»

Nå handler ikke «Onkel Max og plommetreet» primært om kjønnsforvirring, selv om en av bokas mest betagende scener er når Ernsts huslærerer, Birgitte, på meget håndfast vis lærer sin elev en del basale fakta hva angår forskjellen på mann og kvinne.

Stille opprør

For øvrig dreier denne boka seg om ordenes magi, om det mysteriøse faktum at lyder som settes sammen etter bestemte regler, gir samme mening for en stor gruppe mennesker. Barnet Ernst har vondt for å akseptere dette, det ligger et slags stille opprør i hans tvil: «Alle sa 'plomme' når de mente plomme, men kunne jeg vite at ordet virkelig var 'plomme' og ikke 'pomme' eller 'plome' eller kanskje 'lomme'?» Ernst sitter ofte i plommetreet sitt og bytter navn på ting, frigjør tingen fra ordet eller omvendt. I dette perspektivet kan man også se hans forvirring rundt eget kjønn. Selv begreper som «gutt» og «jente», eller «mann» og «kvinne», mangler entydighet i den fremmede barndomsverdenen vi dras inn i.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Drodlingen rundt ordene og lydene bringer barnet videre, til funderinger over selve tilværelsen, over det å overhodet eksistere: «Noen ganger tenkte jeg at det livet jeg levde ikke var mitt. En annen pike et helt annet sted levde et liv som ikke var hennes, vi kunne treffes og oppklare misforståelsen.»

Selv om denne lille boka skiller seg ut fra det meste andre jeg har lest, er det gjenkjennelse i scener som dette. Hvem kan ikke fra egne tidlige år huske den svimlende erkjennelsen av at man er den man er, og den plutselig tvilen: Hører man egentlig til der man av en eller annen skjebnens tilskikkelse er blitt plassert, eller er det hele en gedigen misforståelse?

Arv

I sin notoriske tvil, og i sine funderinger rundt begrepenes virkelige innhold, bærer Ernst på arven fra sin høyt elskede mor, som etter hvert velger seg galskapen og tausheten i stedet for kommunikasjonen: «Mor ble stillere etter hvert som jeg vokste til, som om hun glemte store områder inni og omkring seg.» Hos henne forandrer ikke bare begrepene karakter, de blir borte.

På tross av at kjønnsforvirring, ensomhet og galskap ligger som en understrøm, er «Onkel Max og plommetreet» en harmonisk liten stemning, en lek, et forsøk, men også fullbåren litteratur holdt oppe av en merkelig, nærmest skjult konsekvens.