Kjønn i klassen, kjønn i hodet

FEMI-SKOLE: Større variasjon i skolens tilbud for å oppfange ulike elever gruppers læringsbehov og motivasjon er viktigere enn å anlegge skalaen maskulin-feminin, skriver Kåre Heggen i Dagbladet 5.mars. Det var faktisk akkurat det som var poenget i min reaksjon 23. februar på kunnskapsminister Øysteins Djupedals etterlysning av en mer maskulin skole. Mitt spørsmål om hvorvidt den store gruppen av gutter som lykkes bra i en påstått «femininisert» skole må forstås som feminine og undertrykte gutter, var ment som en ironisk påpekning av hvor galt man kan komme avsted ved å bruke maskulinitet og femininitet som statiske og entydige størrelser.

HEGGENS BEGREP om kjønn er begrenset til å gjelde individer. Han ser ikke at kjønn også utgjør en ureflektert fortolkningsramme i hans eget og andre voksnes hoder - og at dette i seg selv er med til å gjøre det vanskelig for barn å innta nye posisjoner. Det var «kjønnet i hodet» og i mindre grad «kjønnet i klassen» jeg analyserte i mitt innlegg. Tre velkjente mekanismer kom da til syne:

FOR DET FØRSTE at selv bitte små gjennomsnittsforskjeller mellom kjønnene forklares med utgangspunkt i hvordan jenter og gutter «er». Selv om statistikkene viser at langt de fleste jenter og gutter faktisk gjør det nok så likt på de fleste parametrer, så fremmanes det et bilde av en stor og uovervinnelig kjønnsforskjell: den lille gruppen av gutter som gjør det dårlig blir identisk med «guttene», mens den store del av jentene som gjør det bra blir identisk med «jentene». Bortevekk er guttene som gjør det bra, og jentene som gjør det dårlig. Den rapport fra NIFU STEP som Heggen viser til dokumenterer at det ingen kjønnsforskjell er på frafall på studieforberedende linjer eller «kjønnsneutrale» yrkeslinjer. Frafallet av gutter skjer på de guttedominerte studieretninger og dette har først og fremst har å gjøre med familiebakgrunn, bosituasjon, tidligere skoleprestasjoner og tilpasning til skolen.

FOR DET ANDRE betyr kjønn som ureflektert tolkningsramme at det brukes ulike forklaringsmodeller for gutter og jenter, og også ulike forklaringsmodeller for kjønnsforskjeller versus sosiale klasseforskjeller. Mens jenters og arbeiderbarns tilkortkommenhet forklares individuelt eller ut fra ressurssvakhet, forklares gutters tilkortkommenhet med systemfeil. Dette taler dessverre sitt tydelige språk om at vi fortsatt forstår menn og gutter som samfunnets hovedpersoner, samtidig som vi hyller likestilling. Mitt poeng er selvfølgelig ikke at det burde være omvendt, mitt poeng er at klar og uhildet tenkning krever at man bruker de samme forklaringsmodeller for høy som for lav.

FOR DET TREDJE viste oppslaget i Dagbladet det velkjente mønster at gutters problemer oppleves mye mer dramatisk enn jenters. Selv med små forskjeller i jenters favør erklæres det nasjonal katastrofetilstand, mens små forskjeller i gutters favør oppfattes som at er likestilling er nådd. 40% kvinner i politikken er «kvinneregjering», mens 40% menn blant studenter i høyere utdanning betyr at kvinnene har tatt helt over.

ET LITT MER avansert begrep om kjønn hadde ført til at man klarte å skille mellom det å ta utgangspunkt i den kjønnssosialisering barn møter opp med og som selvsagt er en del av deres motivasjonsgrunnlag, og så det mål skolen har for deres utvikling og læring. At skolen, og ikke minst de yrkesfaglige studieretninger, har blitt vel teoritung for mange elever er det neppe noen tvil om. Men ønsket om å skape større fleksibilitet mellom studierettningene i videregående skole har faktisk ikke hatt noen likestillingspolitisk begrunnelse i det hele tatt. I den grad teorityngden i dagens skole også avspeiler endringer i samfunnets kompetansekrav, så er det faktisk nødvendig ikke å bli hengende fast i elevenes umiddelbare motivasjon, men bruke den pedagogisk til å komme videre. Jeg antar vel at det var det Heggen og Djupedal mente å si - men kom det ikke helt ut slik i oppslaget 19.februar.