Kjønn og smerte

TULLN i ØSTERRIKE: (Dagbladet): Den østerrikske kunstneren Egon Schiele (1890- 1918) så alt i verden som «levende dødt», og malte sitt liv deretter. I år er det åtti år siden han døde, og en stor vandreutstilling, tidligere vist i Barcelona, ble nylig åpnet i Schieles fødeby Tulln. Hvorfor ikke få den til Norge?

Vi befinner oss i Wien, ved slutten av oktober måned 1918. Første verdenskrig ebber ut, samtidig som spanskesyken krever enorme ofre i et krigsherjet Europa. Den unge Egon Schiele har en stund bekymret seg over rå og fuktig luft i sitt nye atelier i Wattmanngasse 6, men velger å håpe det beste. Han er ung og selvbevisst, og etter mange års motgang opplever han nå et gjennombrudd både kunstnerisk og økonomisk. Dessuten skal han bli far om få måneder, og den følsomme og ellers så dødsfikserte kunstneren har all grunn til optimisme. Så blir hans kone Edith innhentet av epidemien, og tragedien er et faktum. Under det drøyt ukelange sykeleiet, bare noen timer før hun dør, lager han to enkle blyanttegninger av henne. Her ses den døende med vemodig og halvt resignert blikk i det som blir hennes manns siste arbeider. For Egon Schiele er også selv smittet, og bare fire dager seinere dør han, 28 år gammel.

Hastverk

Mennesket og kunstneren Egon Schiele kan altså, i mer enn én forstand, sies å ha hatt liten tid. Framfor alt merker man det eksistensielle hastverk, som på ingen måte bør forveksles med gode samfunnsborgeres jevne pliktløp. Bildene hans forteller om en komplisert og nervøs sjel, som gang på gang velger å stille seg selv til skue. Uten å romantisere den «unge døde», og uten å trekke altfor direkte linjer mellom liv og kunst, er det fristende å se Schieles skjebne i lys av hans eget livssyn. Eller rettere sagt, hans følelse av forholdet mellom liv og død.

Artikkelen fortsetter under annonsen

For i likhet med flere av sine samtidige landsmenn hadde Schiele en fornemmelse av døden som noe konstant tilstedeværende. En fornemmelse som er tydelig til stede under sommerens aktuelle utstilling, den såkalte «Leopold-samlingen», som vises i byen Tullns eget Schiele-museum fram til 3. september. Det er de færreste kunstnere som har portrettert seg selv som død, eller i det minste døende - slik Schiele gjorde det i 1911. Ikke dermed sagt at utstillingen preges av det ensartet morbide. Tvert imot. For det er nettopp den samme dødsbevisstheten, denne iboende menneskelige forgjengeligheten, som gir Schieles arbeider deres desperate nerve.

Kjønn og død

Koblet med kunstnerens påtakelige interesse for kjønn, synliggjort ved stadige gjengivelser av kvinners underliv, viser utstillingen også en sammensatt tendens. Erotikken er sterkt til stede, samtidig som det handler om noe annet og mer enn ren seksualitet. Smerte og desperasjon på den ene siden, parallelt med ømhet og sårhet, gir oss et innblikk i et forunderlig komplisert sinn - fremdeles intenst i dag som for åtti år siden. Slik Schieles maleriske samleier spenner fra det heslig forvridde til de mest fortrolige, kroppslige sammensmeltninger - slik varierer også de mange selvportrettene fra manisk nervøsitet via den dypeste fortvilelse, til avklart ro. Selv om varianter av en slik følelse ikke var noe selvsyn i Sigmund Freuds nevrotiske Wien, er det få eller ingen som har uttrykt dette så allmenngyldig som nettopp Schiele. Seksualitet og dødelighet går opp i en høyere enhet og framstår mest av alt som to sider av samme sak.

I tillegg til det følelsesmessige, besitter kunstneren dessuten en formsans så suveren at den nesten blir umerkelig. For Schiele er strekens mester, og hans spesielle talent for omriss og volum viser seg særlig i tegningene. I og med denne tilsynelatende enkelheten - med menneskekroppen som det vanligste motiv - har arbeidene hans så å si alltid noe gjennomført, helhetlig over seg. Også når mange av dem preges av et fotografisk inntrykk, siden Schiele tidvis plasserer kroppene halvt utenfor billedruten, med avkuttede hoder eller lemmer som resultat. Arbeidene framstår i det hele tatt som så selvfølgelige i sin utførelse, at det kan virke som om kunstneren aldri har tvilt et øyeblikk underveis.

Som privatperson var han også noe for seg selv, slik kritikeren og Schiele-biografen Arthur Roessler kan fortelle om: «Schiele må ha virket som en utsending fra et ukjent land, som en som er vendt tilbake fra de døde og nå, full av smertefull forvirring, bærer med seg en hemmelig melding blant menneskeheten, uten riktig å vite hvem han skal levere den til.» Schiele var en upraktisk drømmer i den virkelige verden, ikke minst i forhold til økonomi. Dette voldte ham store bekymringer, i tillegg til at det tæret på kreftene med motgang og følelsesmessig turbulens i årevis. Ikke minst derfor var familielykken med Edith så kjærkommen, slik vi får inntrykk av ved å betrakte maleriene av henne.