FREMTIDENS MUSIKKFOLK:  Kjernen i debatten er å diskutere hva vi kan gjøre for å jevne ut skjevheten i fremtiden. Det handler altså aller mest om fremtidens artister og bransjeaktører, skriver artikkelforfatteren.
Foto: Frank Karlsen
FREMTIDENS MUSIKKFOLK: Kjernen i debatten er å diskutere hva vi kan gjøre for å jevne ut skjevheten i fremtiden. Det handler altså aller mest om fremtidens artister og bransjeaktører, skriver artikkelforfatteren. Foto: Frank KarlsenVis mer

Kjønnsbalanse og Schreinspikka tøv

Jeg tror absolutt kvinner kan «gamble», men det fordrer at det gjøres plass til dem ved pokerbordet.

Meninger

I disse dager blåser det friskt rundt spørsmålet om kjønn i norsk musikkbransje,og om det er verdt å debattere eller ei. Utgangspunktet er et ordskifte i Klassekampen, der jeg i en kronikk etterspør mer bevisste holdninger til kjønnsbalanse i norsk musikkbransje. Innspillet har blitt fulgt opp med kommentarer fra mangeårig musikkjournalist Arild Rønsen, og nå i helgen også av musiker og skribent Knut Schreiner.

I sistnevntes usedvanlige sleivete essay i Dagbladet kunne vi lære noe om hvordan ironi funker best når det sparkes oppover, og innholdet demonstrerte ellers liten vilje til å anerkjenne problemstillingen. Dette fikk Natt&Dags musikkredaktør Malin Kulseth til å ta til orde, og oppklare hva denne debatten faktisk dreier seg om: Nei, det er ikke utelukkende «gutta som har skylda» i at det er skjev kjønnsbalanse i norsk musikkliv. Det er noe alle kan bidra til å gjøre noe med, og alle vil tjene på det. Rykk tilbake til start. Schreiner fulgte deretter opp med gårsdagens kronikk.

Jeg har jobbet i livebransjen i snart tolv år, så det er både overraskende og hyggelig at Schreiner omtaler meg som ung og ambisiøs. Det som er langt mindre hyggelig er at han samtidig mistenkeliggjør mine motiver i denne debatten, ved å anklage meg og andre som fronter den for å drive posisjoneringsspill. Det er ikke bare en smakløs påstand fra Schreiner, det er helt feil.

Jeg har også tidligere fortalt historien om min egen vei inn i bransjen, og belyst hvordan jeg har kommet meg opp og frem på tross av - ikke på grunn av, enkelte bransjeholdninger. Nylig fortalte også Christine Dancke (programleder i P3 og tidligere rapper) via twitter at det ikke var spesielt enkelt å være kvinnelig rapper i Norge.

Dette ble eplekjekt avspist av Schreiner: «å være blakk noen år er normalt for alle artister i startfasen». Dancke svarte at det absolutt ikke var penger som var problemet, og at hun nok hadde fortsatt dersom forholdene var annerledes. Der stoppet også spørsmålene fra Schreiner. Dancke faller nemlig ikke innenfor rammene for hvem Schreiner ønsker å høre fra. Det gjør heller ikke Frida Ånnevik, Silje Halstensen (Bendik), Ingrid Olava, Susanna Wallumrød, Maja Ratkje eller Razika, som alle har delt ulike historier om utfordringer de har møtt som kvinner, og støtter arbeidet for en jevnere kjønnsfordeling.

Schreiner skriver at han selv ikke har møtt en eneste kvinnelig musiker som har formulert lignende problemstillinger, og hovedkonklusjonen hans er at debatten er «naiv, virkelighetsfjern og full av motsigelser». Alle innspill må tydeligvis måles opp mot hvorvidt de har rot i den virkeligheten han selv kjenner som artist. Okay.

Tallene taler for seg selv: balansen er skjev. Kjernen i debatten er å diskutere hva vi kan gjøre for å jevne ut denne skjevheten i fremtiden. Det handler altså aller mest om fremtidens artister og bransjeaktører. Det har blitt tatt til orde for bedre mentorordninger og andre likestillingstiltak, og flere slike er allerede iverksatt av blant annet Rikskonsertene, Musikkutstyrsordningen og andre.

La oss returnere til selve kjernen i debatten, ønsket om en jevnere kjønnsbalanse i musikkbransjen, både foran og bak scenen. Jeg mener at det vil gagne alle - og at det er god business. Flere nye talenter må rekrutteres, og dette kan på sikt generere økt omsetning i musikkbransjen, og potensielt også mer eksportinntekter.

Vi er i hvert fall enige om én ting, Schreiner og jeg: streaming er business. Streamingmarkedet omsetter for 391,95 millioner i Norge i dag. Jeg tittet på disse tallene sammen med Kjartan Slette fra WiMP her om dagen, og predikering av fremtidens tall kan inneholde gode indikasjoner på hvorfor vi bør ønske oss en bedre kjønnsbalanse.

I dagens marked er det en stor overvekt av mannlige streaming-brukere. Men, en interessant rapport viser at kvinner faktisk er mer tilbøyelige til å kjøpe elektroniske avspillingskomponenter enn menn. Dermed bør vi anta at alt ligger til rette for å «hanke inn» flere kvinnekonsumenter enn vi ser i dag. «The study also found that once a woman owns a product, it?s heavily used over time. Women engage in more digital media activities — including watching full length movies online, downloading music and uploading pictures to the Internet — than men» (Parks Associates 2012).

La oss videre anta at menn og kvinner i utgangspunktet er like interesserte i musikk. Hvorfor er det så mange flere menn som streamer? Basert på forsiktige anslag, der par og familier som deler konto er tatt høyde for, ligger det en potensiell «tapt» omsetning i 2013 på 60 millioner årlig ved at ikke like mange kvinner som menn er kunder. I 2020 kan dette tallet være 100 millioner årlig (basert på salgskurvene frem til i dag og generell forventet prosentmessig stigning blant totalt antall brukere).

Så er spørsmålet: Kan man sannsynliggjøre at flere kvinner i musikkbransjen, flere kvinner som utgir musikk og flere kvinnelige artister på spillelister og festivalplakater vil føre til at flere kvinner betaler for og streamer musikk? Kanskje vanskelig å bevise, men et potensielt årlig inntektstap på 100 millioner for musikkbransjen i 2020 er uansett verdt å utforske!

Dette er bare ett eksempel, men der har vi altså nøyaktige tall fra den digitale streamingbransjen som grunnlag. Andre eksempler på tall og statistikk som har blitt lagt frem er antall kvinner på forskjellige festivalplakater, lav kvinneandel blant bookere (10 prosent) og lav kvinneandel blant de som spilles på radio.

Gledelige tall fra Pstereofestivalen viser at årets kvinneandel der er på 37 prosent, dette etter at de for et par år siden inntok en mer bevisst holdning til kjønnsbalanse blant artistene. Dagsferske salgstall fra Pstereo viser også at festivalen ligger én måned foran fjorårets salg. Det er altså mulig å få til en bedre balanse - men av og til må premissleverandørene pushes litt ekstra for å tenke nytt, fremfor å fortsette i den samme gamle tralten. Grepene Pstereo har tatt er en mild form for kvotering, mer drastisk trenger det ikke å være for å ha en effekt.

Jeg har ingen konkrete bevis for at menn booker menn, eller at kvinner helst lytter til kvinnelige artister. Men basert på at man relaterer mest til den som er lik en selv er det naturlig å anta at menn i større grad identifiserer seg med andre menn og at kvinner helst identifiserer seg med andre kvinner, og at denne gjenkjennelsesfaktoren også påvirker hvordan man hører på og opplever musikk.

Videre vil jeg også anta at en høyere representasjon av kvinnelige artister vil føre til at enda flere jenter blir inspirert til å drive med musikk. Dette gjelder også dersom vi kan etterstrebe en høyere andel kvinner som jobber med sceneproduksjon, kvinnelige produsenter, DJ-er, bookingagenter, A&Rs, og studioteknikere. Gode rollemodeller og kilder til inspirasjon er viktig i alle ledd!

Her er seks konkrete forslag til hva som kan gjøres for å bedre kjønnsbalansen:

1) Knutepunktfestivaler som mottar og forvalter millioner fra statsbudsjettet bør ha en minimumsrepresentasjon av 40 prosent kvinner på sine programmer, med langsiktig mål om 50 prosent representasjon, med mindre det er svært gode grunner til at de ikke skal ha det. Disse festivalene skal være foregangsfestivaler og opplæringsinstitusjoner, og de bør dermed også ha øremerkede midler til mentorordninger for kvinner som ønsker å jobbe innenfor forskjellige felt i musikkbransjen.

2) Andre arrangører som mottar offentlig støtte bør også føre statistikk over kjønnsbalansen på sine programmer. Ikke fordi de nødvendigvis skal kvotere, men fordi det er en fordel for alle å være bevisst på dette når man jobber med booking. «Nå har jeg booka fem mannlige artister - da bør jeg også booke noen kvinnelige». Slik innrapportering kan også gi grunnlag til solid statistikk over tid, og det mener jeg det er behov for.

3) Media bør ha en mer bevisst holdning til hvor mange mannlige og  kvinnelige artister de skriver om, og hvordan de blir omtalt. Kjønnspesifikke beskrivelser som «syngedame», «jenterock», «ballerock» og «jenteband» bør unngås.

4) Statlige radiokanaler bør ha en minimumsrepresentasjon av kvinnelige artister på sine spillelister med langsiktig mål om 50 prosent fordeling.

5) Private firmaer i musikkbransjen som ikke mottar offentlig støtte bør selvsagt også ha fokus på kjønnsbalanse. Det gjelder promobyråer, plateselskaper og bookingbyråer. Som bookingagent representerer jeg i dag 50 prosent kvinnelige og mannlige band og artister, fordi jeg gjennom årene har utviklet en bevisst holdning til dette.

6) Det statlige støtteprogrammet til andre likestillingsfremmende tiltak i musikkbransjen bør videreføres. Det finnes mange gode prosjekter som behøver finansiering.

Schreiner avslutter med å antyde at kvinner ikke satser nok. Jeg tror absolutt kvinner kan «gamble» og spille høyt spill, men det fordrer at de får lov til å kjøpe lodd, og at det gjøres plass til dem ved pokerbordet.

Jeg vil avslutte med å sitere professor i journalistikk Rune Ottosens svar til Arild Rønsen (Klassekampen, 26 juni): «Kan du forklare oss som ikke kjenner rockebransjen så godt, hvorfor akkurat denne arenaen er unntaket som bekrefter regelen. Hvorfor det akkurat på dette området er kvinners egen skyld at de er underrepresentert. Argumentene dine er ikke overbevisende. «Det er noe med kvinner og rock´n roll ... de har ikke så lett for være stayere», skriver du. Tror du ikke kvinner har møtt disse påstandene på alle andre arenaer; i medisin, jus, og i vårt eget fag journalistikk? Er rocken virkelig den eneste kjønnsnøytrale arenaen?»

Lik Dagbladet Meninger på Facebook