MANNSKROPPEN: Diskusjonen om kjønnsforskernes forhold til biologi fortsetter. 
Foto: Erling Hægeland
MANNSKROPPEN: Diskusjonen om kjønnsforskernes forhold til biologi fortsetter. Foto: Erling HægelandVis mer

Kjønnsforskning på pikerommet

Denne tradisjonen får Erasmus Montanus til å fremstå som jordnær.

|||KJØNNSFORSKNING: Når post doc. Kari Jegerstedt 29. mars beskylder oss for å ha «hatt det morsomt på gutterommet» når vi har analysert en vitenskapelig artikkel av Jørgen Lorentzen, er vi i hjertet av den pågående debatt om vitenskapenes betydning for forståelsen av mennesket.

Kjønnsforskerne mener at naturvitenskapen mest har underholdningsverdi, mens de selv tenker så sant og dypsindig om mennesket at norsk politikk skal baseres på det de driver med. Naturvitenskapelig forskning, er nok «interessant» men kan og må ikke få betydning. Dessuten fremmes det en kvass metodekritikk mot humanbiologene: Hvor gode var kontrollene? Kunne fargene på veggene påvirke resultatet? Var forskerne forutinntatte?

DET VI HAR GJORT, er å spørre: Hva med deres egen forskning?

I et slikt perpektiv framstår kjønnsforskerne nå som gjørmebrytere som klager over at andre har skitt under neglene. Lorentzen kommer ikke med «til dels misvisende påstander om biologisk forskning», han kommer med en serie uriktigheter som konkret brukes til å tilbakevise biologiske argumenter.

En evolusjonær hypotese foreslår at menns høyere frekvens av utroskap skyldes at de vil spre sine utallige sædceller, mens kvinner er mer trofaste fordi de må beskytte sine få egg. Det vil kanskje skuffe Jegerstedt at også vi mener hypotesen er spekulativ, men vi må ha lov å påpeke at Lorentsen motargument basert på kjønnshormonenes manglende «kjønnethet», er galt. Når Lorentzen analyserer den evolusjonsmessige betydningen av gruppesex slik den fremstår i Millets bok, må det være lov for biologer å delta uten å bli beskyldt for dårlige leseferdigheter.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Lorentzen driver nemlig ikke bare tekstlesning, han sier noe om hvordan menn av kjøtt og blod faktisk er i dag og han publiserer det i en journal som i følge redaksjonen driver med «høykvalitets-, tverrfaglig forskning om menn og maskuliniteter». Lorentzen og hans kolleger har vært premissgivere for norsk politikk på en måte som ikke ville vært mulig om de kun var litteraturvitere. For eksempel siteres Lorentzen 14 ganger i Stortingsmelding 8/2008-09. «Kjønn er noko ein gjer, ikkje noko ein er» heter det blant annet, og vi lurer på hvilken forskning dette er basert på? Hensikten er sikkert god, nemlig å hindre diskriminering av for eksempel kvinner og homofile, men både kjønnsforskerne og vi er forpliktet på sannhet, ikke på politisk strategi. Dessuten har vi en viss tro på sannheten også i den gode politikks tjeneste, således er toleransen overfor homofile større hos mennesker som mener homofili er medfødt enn blant de som mener det bare er «noko ein gjer».

LORENTZENS ARTIKKEL står i en omfattende internasjonal tradisjon som får Erasmus Montanus til å fremstå som jordnær. Det er riktig at Lorentsen kritiserer Irigaray ved å påpeke at også penis er dualistisk, nemlig både myk og hard. Men hvorfor siterer norske kjønnsforskere i det hele tatt denne Irigaray som er herostratisk kjent for uttalelse om at  E=mc2 er en kjønnet ligning «fordi den gir et fortrinn til lyshastigheten fremfor andre hastigheter som er av vital betydning for oss»? Er dette litterær analyse av Einstein? Eller hvorfor leser alle Lacan som hevder at en erigerte penis er kvadratroten av minus én? Hvorfor er ikke disse tenkerne blitt luket ut i den interne «diskursen» blant dere?

Fra vårt eget fags historie er vi kjent med at hele skoleretninger har spilt empirisk og teoretisk fallitt slik som for eksempel læren om skalleformens betydning for psyken (frenologi). Dersom dere ikke vil havne i historisk selskap med frenologene børe dere ta selvkritikk nå. Vi kan begynne med å forkaste dogmet om at biologisk kjønn («sex») og sosiologisk kjønn («gender») kan studeres uavhengig av hverandre.

HOS MENNESKET er kjønnsrollene resultatet av et komplekst og spennende samspill mellom kultur og biologi og slik har det vel vært så lenge det har vært kultur og mennesker.