Kjønnskampen om gatearealet

Snarere enn å gjøre narr av mennene i gult, bør våre politikere og til sjuende og sist vi selv innse hvor dårlig vi har valgt å bygge landet vårt for sykling.

SYKLER I MOTBAKKE: «Det å sykle i Norge er ikke som å sykle i Danmark. Verken topografien eller tilretteleggingen innbyr til Brelett-sykling, med kurv foran og pene klær på kroppen», skriver kronikkforfatterne. Foto: Frank Karlsen / Dagbladet
SYKLER I MOTBAKKE: «Det å sykle i Norge er ikke som å sykle i Danmark. Verken topografien eller tilretteleggingen innbyr til Brelett-sykling, med kurv foran og pene klær på kroppen», skriver kronikkforfatterne. Foto: Frank Karlsen / DagbladetVis mer
Debattinnlegg

I et leserinnlegg i Aftenposten beklaget Helle Herrman seg over alle de aggressive syklistene hun hadde møtt. Bortsett fra at alle disse syklistene fremsto som livsfarlige, hensynsløse bøller for forfatteren, hadde de også en annen ting til felles: De var alle menn. Begge vi som skriver dette er også menn. Vi er også forskere som i lang tid har studert hvordan vi mennesker samhandler i trafikken, og vi sykler selv daglig i Oslo. For en uke siden var en oss av på vei til jobb på den vanlige ruten, langs ring 2 på sykkel. I bakken opp forbi Geitemyra kolonihage nærmer jeg meg en kvinnelig syklist. Hun holder mye lavere fart enn meg. Vi sykler begge på fortauet, det finnes ikke noe annet sted å sykle her. Kvinnen sykler midt på fortauet, men det er bredt. Jeg sikter meg derfor inn på en forbipassering. I det jeg skal passere skjærer hun svakt over mot venstre. Jeg kommer likevel forbi, selv om det blir nært. Ingen dramatikk, i mine øyne. Kjeften jeg fikk da hun tok meg igjen ved neste lyskryss, tydet imidlertid på stor dramatikk.

Poenget med denne lille fortellingen er at den setter lys på den kjønnskampen som utspiller seg om gatearealet i norske byer. En kamp som bare delvis utkjempes der ute i gatene, og kanskje først og fremst i leserbrevene i norske aviser. Alle de intensjonene jeg ble tillagt der jeg sto slukkøret i krysset ved Geitmyrsveien, var nemlig som sakset ut av de årlig tilbakevendende leserbrevene. Det var den stadig demoniserte MANNLIGE SYKLISTEN fra kommentarfeltene som sto til rette, ikke jeg. Det at jeg hadde gul sykkeljakke gjorde neppe saken bedre.

Vi kan altså se en kamp der mann står mot kvinne. Myke trafikanter står mot enda mykere trafikanter. Mikael Colville-Andersen, en selvtitulert sykkelantropolog, har uttalt at det største problemet i norsk sykkelpolitikk er at sykling er for mannsdominert. I betydningen at det å sykle i Norge er for lite alminnelig. Gjør som i Danmark sier han. Sykle i de klærne du bruker til daglig. Ikke mas om sykkelhjelm. Utstyrshysteriet fører nemlig bare til at mange lar være å sykle, og særlig gjelder dette kvinner. Men er det slik? Eller myten om man må kle seg i full Birken-mundur for å sykle i Norge, i seg selv bare en myte? Ingen menn vil kjenne seg igjen i beskrivelsen av desperate 40 åringer, som bruker sykkelveien for å vise seg fram. Disse mennene vil tenke «jeg sykler fordi det er 1) praktisk 2) det gir meg frihet 3) det gjør at jeg faktisk får litt mosjon mellom jobb og familieliv». Valget av gul jakke, lycrabukser og alt det andre utstyret, er rett og slett en logisk konsekvens av det første valget, om å sykle. Og akkurat som alle andre som sykler, eller går eller på andre måter beveger seg, så ønsker de å sykle i et tempo de liker. Det gjør også alle kvinner, men de trives som regel med ett litt lavere tempo.Ingen av disse gutta kjenner seg igjen i beskrivelsene av desperasjon, show-off og dødsforakt. På samme måte som ingen menn kjente seg igjen da Berit Aas og hennes medsøstre på 70-tallet stemplet det de drev med som hersketeknikker. Kvinner, både da og nå, synes imidlertid at beskrivelsen var fantastisk treffende. For de færreste syklister er sykkelklær en identitetsmarkør. Unntaket er faktisk de som ikke bruker sykkelklær. Unge gutter med retrosykler, hipster-klær og en kul veske over skuldra (og sko som ironisk nok en gang i tiden ble kalt sykkelsko). Kvinneutgaven har Ilse Jacobsen støvler, om det skulle komme litt duskregn. Disse syklistene bruker ikke hjelm, fordi det sender feil signal. Hjelmen signaliserer jo fart, den signaliserer at du prøver for hardt. Noen av disse kvinnene, særlig etter at de har fått barn, kjenner litt på ansvarligheten. De kjøper seg hjelmer som ser ut som hatter. Latterlige hatter, store klumpete hatter, som de aldri ville funnet på å gå med. Men hatter som kan skjule det faktum at de faktisk bryr seg. På samme måte som noen av de hippe gutta sykler med klatrehjelm, eller skate-hjelm. Hjelmer som ikke er laget for sykling, og det er hele poenget. Man skal ikke havne i den forhatte gruppen: menn som prøver for hardt, og som gjør det på sykkelen.

Ingen synes at neongult er en pen farge, men det synes fordømt godt i trafikken. Disse gutta har skjønt det de fleste trafikkforskere vet, at gule jakker er et langt bedre trafikksikkerhetstiltak enn sykkelhjelmer. Den første reduserer ulykkesrisikoen ifølge ny (dansk, faktisk!) forskning, den siste kan i verste fall øke den. Diskusjonen i media dreier seg om samhandlingen på et overflatisk nivå. Den dreier seg om å peke på en skyldig når samhandlingen går dårlig, og den dreier seg om hvem som har retten til gatearealet. Og om fire måneder kommer diskusjonen garantert opp igjen, da med Nordmarkas skiløyper som kamparena. Den burde heller dreier seg om samhandlingens vilkår. Om hvordan vi møter og respekterer hverandre som mennesker, og ikke minst om hvordan våre offentlige rom er tilrettelagt. Mitt behov er kanskje å kunne være trygg når jeg går på et fortau, kanskje å tenke gjennom dagen min, kanskje å snakke med noen mens jeg går. Ditt behov er å sykle 15 km til og fra jobben hver dag, og du har ikke tid til å bruke mer enn 40 minutter hver vei. Det er rett og slett fysisk umulig at våre behov kan møtes på det samme arealet.

Farten som den andre velger er annen enn den farten du selv ville valgt. Når den «dødsforaktende uansvarlige villmannen» møter den distré, selvopptatte «sinken» er det mange muligheter for krig. Men på samme måte som vi ikke skal sykle på andre, bør vi også vise hensyn når andre ønsker å komme litt fortere fram. På vår siste befaring i Ålborg møtte vi ingeniørbygde, trafikktekniske vidundre. Den danske sykkelsuksessen skyldes knallhard rasjonell prioritering. Der er det fart og framkommelighet som teller, og det er ingen nåde for vimsete fotgjengere.

I Norge er det flere menn enn kvinner som velger sykkelen. Dette er et valg disse mennene tar «i motbakke». Det å sykle i Norge er ikke som å sykle i Danmark. Verken topografien eller tilretteleggingen innbyr til Brelett-sykling, med kurv foran og pene klær på kroppen. Men snarere enn å gjøre narr av mennene i gult, bør våre politikere og til sjuende og sist vi selv innse hvor dårlig vi har valgt å bygge landet vårt for sykling.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.