FILM: Dette er litt av en uke. Samtidig som Hollywood har bragt seg selv ned i knestående med en strøm av stadig dyrere, mer pregløse og mindre lønnsomme filmmastodonter; kombinert med at en total overkjøring av de kreative kreftene som faktisk skaper innovasjonen bransjen livnærer seg av har ført til en uunngåelig storstreik; har to av de mest personlige gigablockbusterne på år og dag premiere.
Som om filmgudene har bestemt seg for at tredje uke i juli 2023 skal være en gavepakke til kronikkforfattere og fremtidige filmhistorikere, sitter vi nå med en duo som fungerer som en mikrooppsummering av kombinasjonen av hard og myk makt som siden andre verdenskrig har gitt USA hegemoni på både vår globale realpolitikk og våre drømmer: Atombomber og barbiedukker.
Begge filmene er heldigvis sabla gode, særegne og overskuddspreget. Kanskje er det håp for drømmefabrikken likevel.
«Barbie»
Komedie
«En latter- og tankevekkende konfettikanon.»
Rosa utopia
Allerede i «Barbies» åpningssekvens er det åpenbart at regissør og medmanusforfatter Greta Gerwig (hun har skrevet den sammen med sin livs- og arbeidspartner Noah Baumbach) vil noe mer enn å lage en migrenefarget, servil leketøysreklame. Scenen er en parodi på «The Dawn of Man»-prologen fra «2001: En romodyssé» der en utenomjordisk monolitt vekker intellektet til en primitiv apestamme og får dem til å ta de neste stegene på utviklingsstigen, mot sivilisasjonen.
Denne gangen er apene byttet ut med babydukkelekende småjenter, og monolitten med de endeløse leggene til Barbie. Jentene knuser sine primitive leker i en blanding av fryd og forakt. Det er voksne de vil være, akkurat det Barbie-gründeren Ruth Handler skjønte i 1959 og verden aldri ble den samme igjen.
Handlingen starter i fargerike, perfekte Barbieland, der alle barbiene (President-Barbie, Astronaut-Barbie, Lege-Barbie, og så videre – jeg vil tro gjenkjennelsesfaktoren her er enorm for alle med et nærmere forhold til originalproduktene enn meg) lever i et rosa utopia komfortabelt bygget på livsløgnen om at barbiedukken egenhendig har sørget for at feminismen vant, også i den virkelige verden som eksisterer et sted der ute.
«Språktabbe» går viralt
Kvinneundertrykkelse er ikke bare et ukjent, men et helt utenkelig begrep. Hver dag er jentekveld, skam finnes ikke, alle kan bli akkurat den de vil, og nobelprisene utdeles rundhåndet. De fleste mennene er varianter av Ken (den mest fremtredende spilt av en platinablond Ryan Gosling), og eksisterer utelukkende som vedheng. Det eneste de ønsker seg i livet, er Barbies bekreftelse.
Pikeromodyssé
Filmen er innpakket som en klassisk oppvåkningsfortelling, dekket med et tjukt glitterstrøssel av satire og metalag. «The Truman Show» kommer i hu, eller kanskje enda mer relevant: «The Lego Movie». Hovedpersonen, Stereotypiske Barbie (den dukken du tenker på når noen sier «Barbie-dukke»), spilt av Margot Robbie («Suicide Squad», «Babylon») aner sprekker i sin glorete «Groundhog Day»-tilværelse når hælene en dag når helt ned til bakken og mørke tanker om døden skygger for solskinnet i det tidligere plettfrie sinnet. Snart skal hun se lyset.
Løsningen er, ifølge skamklipte, istykkerlekte, spagatstivnede Snåle-Barbie (Kate McKinnon, fra «Saturday Night Live»), å reise til den virkelige verden og finne ut hva som plager dukkens eier. Ken sniker seg med på lasset, og deres pikeromodyssé ut i den virkelige verden er i gang.
Fisk-på-land-historien tar Barbie til leketøysprodusenten Mattels hovedkontor (der Will Ferrell er direktør for et styrerom bestående av identiske menn), mens Ken oppdager både guttastemning og patriarkatet.
Å avsløre så mye mer vil være å ødelegge moroa, men tro meg, det er duket for kjønnskamp. Når siste akt kommer, skal du være tilgitt for å begynne å lure på om «Barbie» egentlig er en krigsfilm.
Hjerteskjærende konfettikanon
Å få dette til å fungere er en filmkomisk linedans som Gerwig turnerer med kyndig og selvsikker balanse. Filmen er ikke bare en stilsikker konfettikanon av tiltalende bilder og lyder, den er proppfull av visuelle dustevitser. Det er grovt undervurdert hvor gøy det er å se voksne mennesker kjemme håret fraværende med en overdimensjonert plasthårbørste, supe fra drinkglass uten væske i, eller velte sidelengs i fortvilelse på fortauet, stiv som en sittende stokk. Eller dukke, om du vil. Robbie og Gosling utviser fysisk humorteknikk i verdensklasse – de er rett og slett plastisk-fantastiske.
Også replikkene og rollefigurene er fulle av vidd og satire, selv om Gerwig virker å ha litt i overkant behov for å forklare poenget, eller foregripe innvendinger seeren måtte komme med.
På toppen av dette er filmen overraskende rørende. Mye av dette står og faller på Margot Robbies kirurgisk presise evne til å formidle avvæpnende, blåøyd oppriktighet uten å bli enfoldig eller kalkulerende. Etter hvert som Barbie våkner opp og det rykker i mer eksistensielle understrømmer, er det vekselsvis lattervekkende og hjerteskjærende. Dette er en sånn film som gjør at man ser verden på en litt annen måte når man går ut av kinosalen.
Så det ikke for seg
Kognitiv dissonans
Men det finnes også skjær i sjøen bortenfor Barbielands sandstrand. Den gigantiske Mattel-logoen i starten gjør at filmen ikke helt uten grunn kan oppfattes som et hyperkapitalistisk leketøykonserns forsøk på å rosavaske seksti års skade på unge jenters selvbilde med kalkulert selvironi og feministisk posering.
Samtidig fremstår «Barbie» som et ganske genuint ønske fra en av verdens fremste feministiske popkunstnere om å ta sin egen kognitive dissonans ved hornene. Jeg tror mange vil kunne kjenne seg igjen i behovet for å forsone den besnærende, nesten instinktive barndomsappellen disse plastdukkene har, med den voksne innsikten da oppvekstens illusjoner kræsjet i glasstak, ble dratt ned av synlige og usynlige maktstrukturer, og fanget i trikottrange kjønnsroller.
Margot Robbie (32): - Barbie har ikke sexlyst
«Barbie» stiller seg lagelig til for hugg. Ikke at den prøver (eller trenger) å skjule sin feministiske slagside, eller at det engang er et problem at den er ganske overtydelig og polemisk. Men slutten vil nok oppfattes av mange som pyntelig, og de hyppige inspirerende monologene som nettopp det – festtaler uten så altfor mye realpolitisk overførbarhet hvis man skal ha et håp om å skape fred på kjønnskampens slagmark.
Eksistensielle grynt
Apropos: Få menn vil nok gå og se denne filmen frivillig (selv om de burde), og de sinteste av dem vil sikkert klare å få bekreftet sin oppfatning av Mannen™ som under angrep. De mange Ken-ene og resten av mennene – Gosling og de andre skuespillernes fabelaktig latterfremkallende tolkning til tross – får ikke bare skylden for det meste som går galt i både Barbieland og verden, de får sjelden være mer enn en punchline uten selvinnsikt eller håp. Jeg var faktisk litt bekymret selv en liten stund der, før Gerwig klarer å heve dette til noe langt mer allmenngyldig, humanistisk og eksistensielt enn en kjønnskamp.
Poenget vil nok uansett prelle av hos dem som trenger det mest, men når fortellingen går mot slutten blir det åpenbart at den gøyale åpningssekvensen er noe mer enn bare en morsom romodysséparodi. Bak de konstruerte kjønnsrollene og destruktive konfliktene, er vi fortsatt bare apekatter, på randen av en erkjennelse vi knapt er designet for å forstå.
Passende nok formidles innsikten gjennom Kens korte, støtvise grynt. Det er tragisk, sant, og dritmorsomt.
Mer blendende enn atombomben
Vi bryr oss om ditt personvern
Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker informasjonskapsler (cookies) og dine data til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.
Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger
