Kjønnskrigen

I forbindelse med utgivelsen av «Pen søker trygg – Hvordan kvinner undertrykker menn» mottok forfatteren Preben Z. Møller ikke uventet reaksjoner fra feministisk hold. Radikalfeministenes ryggmargsrefleks tilsier angrep, som alltid ender med et forsøk på å ta rotta på mannlige initiativ og mannlige stemmer, med mindre mennene høyt og tydelig erklærer seg som feminister av det rette slaget. I Møllers bok utfordres kjønnsmaktperspektivet. Kjønnsmaktperspektivet innebærer at menn som gruppe systematisk har mer makt og innflytelse i samfunnet enn kvinner som gruppe, og at kvinner følgelig blir underordnet menn på mange av livets områder (fra Kvinnefrontens nettside). Denne forståelsen er derfor et mannsmaktperspektiv snarere enn et kjønnsmaktperspektiv. Hovedbudskapet til Møller, slik jeg forstår det, er å utvide kjønnsmaktperspektivet til også å vise at kvinner har makt, bruker denne makten, og som undertittelen uttrykker, hvordan kvinner undertrykker menn. Møller beskriver parallelt menns avmakt. Et annet hovedpoeng for Møller er kvinners krav om frihet kombinert med ansvarsvegring.

Boka er velskrevet og underholdende. Møller skriver levende og treffende om mannlig og kvinnelig modernitet; alfahannen, de mannlige taperne på kjønnsmarkedet, og den urbane og dannede kjernefamilien av type Oslo vest. Jeg ser likhetstrekk med Finn Skårderuds tilnærming. Møller understreker sine poenger med eksempler fra eget liv og egen bekjentskapskrets. Selv om dette ikke er forskning, og boka er polemisk av karakter, har Møller blitt kritisert for å trekke for generelle slutninger. På den andre siden kan jeg forstå de leserne som er kritiske fordi analyse av klasseperspektivet er fraværende.

Er for øvrig «Pen søker trygg» et viktig bidrag i likestillingsdebatten? Ja, fordi det er bra med nye (og flere mannlige) stemmer i likestillingsdebatten. Debatt er bra. Taushet konserverer maktstrukturer og trange kjønnsroller. Spørsmålet bør kanskje stilles annerledes, er «Pen søker trygg» et riktig bidrag i likestillingsdebatten? Gir boka ny forståelse og nye innfallsvinkler, og er den egnet til å drive oss videre i likestillingsprosjektet? Nei, og det er her jeg mener forfatteren virkelig feiler. Møller går rett inn i kjønnskrigen med radikalfeministene som motstander. Her gjelder det å speilvende radikalfeministenes virkelighetsforståelse. Møller velger å være deltaker i radikalfeministenes yndlingsaktivitet – offergjøringen. I Møllers verden er kvinner undertrykkere og menn ofre. I denne krigen kjempes det om den hegemoniske forståelsen. Hvilket kjønn har det verst? Hvilket kjønn undertrykker hvem? Og basert på ideologi og ikke kunnskap, trekker motstanderne ikke overraskende ulike konklusjoner. Gjennom dette blir boka dessverre et bidrag til kjønnskrigen og i mindre grad til forståelse og endring.

Resultatet av dette ser dessverre ut til å bli en kamp som utkjempes mellom de likestillingsideologiske ytterfløyene. Boka framprovoserer radikalfeministene. Og boka er bensin på bålet for menn (og kvinner) som mener at likestillingen har gått for langt og for sinte radikalmaskulinister på hevntokt. Og slik fortsetter skyttergravskrigen. I en slik situasjon, godt hjulpet av medias konfliktorientering, blir det gjerne ikke plass til flere av oss øvrige meningsberettigede som ikke ser verden i svart-hvitt og mener at maktmisbruk eller undertrykking er forbeholdt det ene kjønnet, og offerrollen det andre. Møllers og Kagge forlags valg av den tabloide og konfliktskapende undertittelen «Hvordan kvinner undertrykker menn», illustrerer dette. I innhold gir boka ikke på noen som helst måte svar på dette, og sant å si er det tøys å si at kvinner på strukturelt og allment nivå undertrykker menn. Arbeidsfordelingen og identiteten er derimot tett knyttet opp til samfunnsforhold basert på strukturelle forhold, tradisjon og kultur. Demoniseringsprosjekter med å finne det skyldige kjønn, er en avsporing.

Kvinner og menns ønske og strategier for å bibeholde privilegier er noe ganske annet, og her har Møller et poeng når han fokuserer på kvinners manglende ønske om å ta ansvar. Flere kvinner burde ta ansvar f.eks. i næringslivet og som familiens hovedforsørger. Men også flere menn burde ta ansvar for primæromsorgen for sine barn. I et likestillingsperspektiv er det derfor viktig å rette virkemidler mot maktstrukturer som hindrer bruk av kompetanse og som reduserer muligheter, som menns makt i arbeidslivet og kvinners makt i hjem og familie. Jeg faller derimot av når Møller hevder seg uenig med kvinner som hevder at likestilling handler om frihet. Riktignok uttrykker Møller senere i boka en viss sammenheng mellom frihet og ansvar: «I et sivilisert samfunn finnes det ingen annen frihet enn den under ansvar». Som ved andre områder i livet, mener jeg frihet og ansvar henger sammen, men jeg mener at likestilling i sannhet er et frihetsprosjekt. Likestilling er frihet til å velge og bli valgt etter kompetanse, evner og interesser i stedet for å velge og bli valgt etter kjønnstradisjonelle skillelinjer. Likestilling er ikke et sluttsumspill der den ene er vinneren på bekostning av den andre. Likestilling er en vinn-vinn-situasjon der ikke bare kvinner og menn i all hovedsak kommer bedre ut, men som også har positive effekter for barna, og økonomisk både på mikro- og makronivå.

Preben Z. Møller har i intervjusammenheng og trukket fram og med rette rost tidligere likestillingsminister Karita Bekkemellem. Der Møller har gitt ros til Bekkemellem for hennes utvidede likestillingsperspektiv der menn blir involvert, har Bekkemellem for det samme blitt kritisert av radikalfeministene. Men i motsetning til innholdet i «Pen søker trygg», har Bekkemellems tilnærming vært basert på et helhetssyn. Bekkemellems agenda slik jeg har forstått den, var ikke å trekke fram en ny offergruppe. Jo, mannsperspektivet ble trukket inn fordi også menn opplever manglende likestilling på egne vegne. Men for Bekkemellem var dette først og fremst et likestillingsstrategisk valg. Det er viktig å involvere menn fordi de både er del av problemet og er en del av løsningen. Dette som kan likne på en systemteoretisk tilnærming med en erkjennelse av at livet leves relasjonelt, og at det i et endringsperspektiv ikke er gitt hvor innsatsen skal sette inn, er fraværende hos Møller og radikalfeministene. Det er lett å forstå at aktivister i kvinnebevegelsen har kvinners situasjon for øye, og aktivistene på mannesiden har fokus på menns situasjon. Likevel mener jeg at ideologisk demagogi, retorikk og skyttergravskrig i lengden ikke fremmer deres egen sak. Noen slag kan vinnes, men ikke krigen, og dette drar ikke likestillingen en krone eller lovparagraf videre. Jeg er overbevist om at en helhetstilnærming som er dialogbasert på tvers av kjønn, og fravær av en entydig demoniserings- og offerforståelse er den eneste farbare strategiske valg å ta i arbeidet for et mer likestilt samfunn. Før dette skjer, får vi andre være vitne til kjønnskrigen.