SMURFELINES OPPREISNING: Den nye filmen om smurfene prøver frenetisk å gjøre noe med kjønnsbalansen.Vis mer Vis mer

Anmeldelse: «Smurfene: Den hemmelige landsbyen»

Kjønnskvotering i smurfelandsbyen

«Smurfene: Den hemmelige landsbyen» vil gi Smurfeline oppreisning. Akkurat dét går ganske bra.

FILM: Loven om førti prosent kvinnerepresentasjon i styrene rundt omkring ble visst ikke skrevet med smurfelandsbyer i tankene. I alle fall er det fremdeles slik at smurfene består av en rekke gutter med egenskaper, og en jente uten. Faktisk har det vel vært slik at «jente» var regnet som en egenskap i seg selv den gang de små og blå først krydde ut på tegnearket. Så iøyefallende er etter hvert Smurfelines isolerte situasjon at hun har blitt brukt som bilde på hvordan det er å være det kvinnelige alibiet i et prosjekt som ellers bare består av menn. Reese Witherspoon sa nylig at hun hadde vært på mange filmsett der hun hadde vært nettopp Smurfeline - og at hun i sin nye rolle som produsent prøver å skape prosjekter der det skal være flere kvinner med.

Smurfelines oppgjør

Smurfene: Den hemmelige landsbyen

3 1 6

Animasjon

Regi:

Kelly Asbury

Skuespillere:

Josefine Frida Pettersen, Svein Østvik.

Premieredato:

31. mars 2017

Aldersgrense:

6 år

Orginaltittel:

Smurfs: The Lost Village

Se alle anmeldelser

«Smurfene: Den hemmelige landsbyen» synes å være laget etter at noen av rettighetshaverne plutselig har innsett det samme - og jobbet frenetisk for å bøte på det. For dette er Smurfelines film, der de andre smurfene setter spørsmålstegn ved nettopp hvem hun egentlig er og hvordan hun har det. Det at hun ikke opprinnelig var en smurf, men laget av den onde trollmannen Gargamel for å brukes som våpen mot de andre smurfene, skaper et snev av sosial spenning. Det er ikke bare i den utenforliggende verden det er snakk om tillitskrise i samfunnet; også Smurfeland strever med sitt.

Med andre ord er dette en slags smurfeversjon av det klassiske 1800-tallsdramaet: Det handler om kvinnen som slåss for å kunne være mer enn en kvinne. Som sådan fungerer det helt fint. Verre er det at smurfeuniverset er og forblir ganske masete og kjasete. Trollmannen Gargamel er så oppkavet og forfengelig at han helt slutter å være skummel. Tempoet er skyhøyt og de innskutte vitsene tallrike, noen av dem kan lokke på skjeve smil hos de voksne og kanskje enda mer hos barna, andre trolig ikke. Likevel gjør det filmen rikere fordi det gjør den til mer: I mange scener er det så mange visuelle påfunn og sidebemerkninger at filmen hindres i å skli ned i den saktegående banalitetssumpen som mange barnefilmer dessverre ligger og dupper i.

Oppvarmet restemat

«Smurfene: Den hemmelige landsbyen» strever ellers også med en vanlig oppfølgerutfordring: Det opprinnelige persongalleriet (smurfegalleriet?) er så til de grader etablert at utvidelsen må innebære å oppsøke nye land og nye skikkelser. Det er nesten alltid, også her, et jærtegn på en fragmentert og litt likegyldig historie, fordi det blir så mange gjesteinnhopp av skikkelser som åpenbart ikke er ment å bli i universet. Feiden mellom den nerdete og den macho smurfen er remjende uoriginal og har aroma av oppvarmet restemat.

Men reisen de to, Smurfeline og kløne-smurfen legger ut på, for å finne en fremmed smurfelandsby før Gargamel kan nå den, er også eventyrlig: Nydelig animert, skyggefull og stemningsfull, og nørende oppunder forventninger om hva som kommer rundt neste sving. Omgivelsene rundt den mest feministiske smurfefilmen så langt er det ingenting å utsette på, selv om det blir vel mye støy i forgrunnen.