Kjønnsløs film

Ingen kan greie alt her i verden - selv ikke Madonna. Da må hun skåne oss for sine tilkortkommenheter.

Ikke minst burde hun skåne seg selv. Damen er en ypperlig popartist. På lerretet ter hun seg som en fisk på land.

Hjelpeløs

Vi snakker ikke her om skuespill, men om en type hjelpeløs agering bestående av innøvde fakter - i dette tilfellet mye tårevåt stirring med én hånd hvilende mot panna. Vi forstår da at alt er leit.

I sannhetens navn er ikke Madonna alene om å ødelegge denne dramakomedien om en moden, enslig kvinne, hennes homofile bestevenn (Rupert Everett) og deres felles barn - unnfanget etter for mange drinker en skjødesløs natt.

Deres platoniske samliv som foreldre går utmerket, helt til Abbie (Madonna) møter mannen i sitt liv.

Skuespillet er jevnt over enestående dårlig.

Selve temaet er tidsriktig og fengende nok. Det burde ha rom for betraktninger om kjønnsroller, samlivsformer, fordommer - ikke minst har det rom for humor. Men «The Next Best Thing» er kjønnsløs mer enn varm og engasjerende, filmatisk er den en beregnende orgie av duse designerbilder i reklamefilmstil.

I utgangspunktet skulle Madonna aldri hatt Abbie-rollen. Den krever framfor noe en varm utstråling, mens artisten ikke stråler av annet enn forretningsmessig kjølighet.

Gråt til strykkarakter

Varme er heller ikke vakre Everetts største fortrinn. Han leverer et par gråtescener han ville fått stryk på på skuespillerkurset.

Legg til en glatt Benjamin Bratt, og løpet er kjørt - en på alle måter utvendig, forutsigbar lefling med tendenser og trender i tida.

<B>DANS FÅR FØLGER: </B> Kompisene Robert og Abbie valser alkoholiserte over parketten en kveld. Resultatet kommer ni måneder seinere - og med det et platonisk samliv