Kjønnsløst for familien

Sjarmløse svindlere finner gull og kaster bort tid.

«Veien til El Dorado» viser med all tydelighet at fargesterk animasjon ikke alene skaper en helaftens familiefest.

Filmen er riktig kjønnsløs, til tross for en kvinnefigur som likner et minste felles multiplum av en pubertetsdrøm for far og sønn til å fnise av over popcornet. Historien om de to småsvindlerne Miguel og Tulios eventyr i gullbyen El Dorado faller mellom to stoler i forsøket på å appellere til alle.

Våre venner havner i det gamle inkariket ved hjelp av et kart og en smart hest, blir utropt til guder, småkrangler og allierer seg med den yppige Chel, som også bakser rundt med Miguel i krokene. For tegnefilm gjelder samme regel som ellers: personene må engasjere. Disse er støyende uinteressante, i likhet med innholdet. Et lettvint manus lar alt tilløp til spenning fordunste i enkle løsninger. Resultatet er at lite skjer på halvannen time. Dialogen er umorsom for voksne. Barn vil gå glipp av den iblant påtenkte dobbeltbunnen. Legg til et antall påtrengende friskuslåter av laber kvalitet.

Jodlingen skal vel dekke over at vi har å gjøre med rundt en times fyllstoff av fargerik, men glatt hoppsasa.

<B>KJEDELIG: </B>Helaften med animasjon betyr ikke nødvendigvis filmfest.