Kjønnsnøytral ekteskapslov

DEBATTEN OM

kjønnsnøytral ekteskapslov er igjen aktualisert i Norge. Stortinget må ta stilling til spørsmålet i løpet av høsten, etter at Siri Hall Arnøy og May Hansen fra SV fremmet et lovforslag i vår om å gjøre ekteskapsloven kjønnsnøytral.

Det er nesten ironisk at man i 2004 fortsatt må argumentere for at lesbiske og homofile skal få de samme rettighetene som andre mennesker. HomO mener det er de som vil nekte enkeltmennesker grunnleggende rettigheter som må begynne å argumentere saklig for hvorfor noen skal nektes det andre har krav på. Argumentene som benyttes for å forsvare fortsatt diskriminering av lesbiske og homofile ved eksklusjon fra ekteskapsloven er preget av usaklighet. HomO ønsker med dette å imøtegå de argumentene som ofte benyttes.

RETTEN TIL Å INNGÅ

ekteskap er en menneskerett (se f. eks artikkel 12 i Europakonvensjonen om menneskerettighetene). Vurderingen av om homofile fortsatt skal være utestengt fra den retten må gjøres med utgangspunkt i den strenge rettferdiggjørelsestesten som Europadomstolen har utviklet når det gjelder særbehandling på grunn av seksuell orientering eller kjønn. Testen innebærer at en særbehandling må være nødvendig for å kunne oppnå et mål som i seg selv også må være legitimt. Hvis ikke er det snakk om diskriminering. (Se domstolens dom i saken Karner mot Østerrike, 2003). La oss se nærmere på argumentene som anføres mot en kjønnsnøytral ekteskapslov:

1. Ekteskapet har alltid handlet om mann og kvinne.

Dette er ingen akseptabel grunn for at det skal fortsette å være slik. Ikke mange hevder i dag at bare menn skal ha stemmerett, til tross for at det før «alltid» var slik. Akkurat som stemmeretten har ekteskapet forandret seg mye, både i Norge og i andre land. Ekteskapet har hatt mange mindre smigrende funksjoner f. eks å opprettholde slaveri (giftemål mellom slaver og frie borgere har vært forbudt) og etnisk og religiøs diskriminering (forbudet mot giftemål mellom jøder og ikke-jøder i Tyskland og mellom svarte og hvite i USA fram til raselovene ble avskaffet.) I dag stilles ingen krav om sosial status, religion eller hudfarge for å få gifte seg. Det viser at ekteskapet alltid har vært en foranderlig institusjon.

2. Ekteskapet er per definisjon en heterofil institusjon.

Dette er først og fremst et religiøst fundert argument. Norge er imidlertid en rettsstat og ikke en gudsstat. Ekteskapsloven er en sivilrettslig ordning som defineres av lovgiveren og ingen annen. Argumentet blir også et sirkelresonnement: Ekteskapet er heteroseksuelt fordi det er det. Diskriminering kan imidlertid ikke rettferdiggjøres bare på den grunn som gjør at den er diskriminerende.

3. Ekteskapets mål er å fremme familiens stilling og å skape et bra oppvekstmiljø for barn.

Det skulle bety at det er uviktig å skape en stabil rettslig ramme for den homofile familien, mens det derimot er viktig når det gjelder den heterofile. Det strider mot hva vi vet om likhetene mellom homo- og heterofilt samliv. Argumentet krenker menneskeverdet, og prinsippet om likhet for loven. Ikke noe tyder på at færre heterofile skulle gifte seg om også lesbiske og homofile fikk muligheten. Om ekteskapets ramme er det beste oppvekstmiljøet for barn, er det uforsvarlig å utestenge barn som lever med homofile foreldre fra den rammen. Det strider også mot diskrimineringsforbudet i FNs barnekonvensjon.

4. Et mål med ekteskapet er å fremme barnefødsler - homofile par kan ikke få biologisk felles barn.

Heterofile skaffer ikke færre barn selv om to kvinner eller to menn får gifte seg med hverandre. Dessuten er et slikt krav ikke tillatt i henhold til Europakonvensjonen om menneskerettighetene (se Europadomstolens dom i Goodwin mot Storbritannia, 2003). For øvrig har heterofile par som ikke kan eller som helt enkelt ikke ønsker å få barn likevel rett til å inngå ekteskap. Å nekte homofile par den retten innebærer derfor direkte diskriminering på grunn av seksuell orientering.

5. En majoritet av folket motsetter seg en kjønnsnøytral ekteskapslov.

Det stemmer ikke. Gallup Europa har gjort en stor europeisk opinionsundersøkelse om dette. Den viser at 66 % av det norske folk er positive til at lesbiske og homofile par får mulighet til å inngå ekteskap. Men uansett ville det være urimelig å beholde en diskriminerende lov bare fordi allmennheten påstås å like den.

MEN SPILLER DET

noen rolle at man har ulike system for homo- og heterofile så lenge de gir like rettigheter og plikter?

Spørsmålet berører det enkelte menneskes verdighet. Artikkel 1 i FNs Verdenserklæring fastslår at «alle mennesker er født fri og er like i verdi.» Respekten for menneskeverdet er utgangspunktet for det grunnleggende menneskerettssystemet.

Ekteskapet er en viktig samfunnsinstitusjon i Norge. Det brukes for offentlig å uttrykke kjærlighet til, engasjement for og forpliktelser overfor en partner. Gjennom ekteskapet erkjenner også samfunnet på en særegen måte de berørte individene som et par. Alt dette bidrar til å styrke menneskers følelse av selvrespekt. Det er nettopp derfor også mange lesbiske og homofile mennesker ønsker å kunne gifte seg med sin elskede. Å kunne velge å delta på denne måten i et felles samfunnsliv er en selvfølge for de fleste, heterofile, mennesker. For homofile er det en umulighet. Utestengningen signaliserer at samkjønnede par ikke er verdige samme anerkjennelse fra samfunnets side som heterofile. Resultatet blir at enkeltmenneskets verdighet krenkes.

DA ER VI TILBAKE

der vi startet, ved spørsmålet om testen som innebærer at en særbehandling må være nødvendig for å kunne oppnå et mål som i seg selv også må være legitimt. Hvis ikke er det snakk om diskriminering.

Konklusjonen må bli at bruken av to parallelle system - en partnerskapslov for homofile og en ekteskapslov for heterofile - for å regulere enkeltmenneskers familieforhold, er diskriminering. Den typen «separate but qual»-system ble oppfunnet av USAs høyesterett i 1869 for å kunne opprettholde rasesegregeringen. Systemet innebar, enkelt sagt, at selv om også svarte mennesker hadde rett til å reise med tog så hadde svarte ingen rett til å reise i samme jernbanevogn som hvite. Systemet, som med rette kom til å bli allment avskydd, ble endelig avskaffet i 1954. Å opprettholde en tilsvarende ordning i Norge 50 år etter avskaffelsen i USA, er uforsvarlig.