Kjønnsnøytral ekteskapslov

Den norske kirke bør fratas vigselsretten, mener Karen-Christine Friele. Det vil hindre skarpe motsetningene innen kirken i synet på homofile og lesbiske prester, sølibat, skilsmisse og sex.

FOR DEN NORSKE KIRKE er ekteskapet en del av skapelsesordningen. Ifølge kirken har vi her med den faktiske forbindelse kvinne-mann å gjøre, deres forening og fellesskap til slektens bevarelse. Ut fra ekteskapet som sosial institusjon har de religiøse fortolkningene vokst fram og slått rot. Disse har spilt en avgjørende rolle hva gjelder å regulere formene for å inngå ekteskap - en institusjon som ikke lenger betraktes som uoppløselig, men hvor seksuelle forbindelser før og utenfor ekteskapet, fortsatt stemples «hor», «synd» og «forgåelse mot det 6. bud». Reformeringen av ekteskapsloven har først og fremst konsentrert seg om ekteskapets frigjøring fra kirken og kvinnensfrigjøring fra mannen. Selv om dagens ekteskapslov ikke direkte uttrykker religiøse oppfatninger, bygger den på kirkens syn på seksualitet og samliv og på vår kristne kulturarv. Så lengelovgiver erkjenner kirkelig vigsel som konstituerende for et gyldig ekteskap, ser med andre ord Stortinget med kristne og biskopelige øyne på ekteskapsloven. Partnerskapsloven er tuftet på ekteskapsloven. At adopsjon og kirkelig vigsel er unntatt fra lov om partnerskap, er nok en bekreftelse på at partnerskapsordningen er for bastard å regne, sammenlignet med ekteskap. Det kristne syn på samliv mellom to mennesker, som er videreført til partnerskapsloven, vil høyst sannsynlig også gjenspeiles i den nye loven - kjønnsnøytral ekteskapslov. Slik blir det bare, med mindre stortingsflertallet bestemmer at vigselsretten skal fratas kirken og inngåelse av ekteskap overlates verdslig myndighet, der dette rettelig hører hjemme.

Artikkelen fortsetter under annonsen

FOR NOEN ÅR SIDEN krevde kirken unntak fra diskrimineringsforbudet i Arbeidsmiljøloven for så vidt gjelder rett til å diskriminere homofile og lesbiske i ansettelsessaker. Mot Stortingets eget prinsipp, om å ikke blande seg inn i kirkens «indre anliggender», etterkom man kravet. «Kirken skal styre i eget hus», sa Stortinget. Vel og bra, men hvorfor lovfeste at det er særlig kristent å diskriminere homofile og lesbiske spesielt? Samme innblanding, denne gang lovfestet plikt for Den norske kirke til ikke å diskriminere, men (vigsle) velsigne homofile og lesbiske partnere, vil neppe bli tatt imot med samme takksigelse. Det er ikke følelsene mellom to, men plikter, rettigheter, ansvar og avtaler partene imellom, og mellom partene og samfunnet, som skal reguleres juridisk. For ikke å miste siste rest av troverdighet bør kirken våge å diskutere en borgerlig-juridisk konstituerende seremoni, kompletter en kirkelig velsignelse av ektepar som deler Den norske kirkes samlivssyn.

FORSKJLLEN MELLOM en slik ordning og den vi har i dag, vil ligge på hederlighetsplanet, først og fremst. Med en borgerlig-juridisk konstituerende seremoni vil kirke og samfunn hver for seg få ansvaret for områdene religion og jus. Den kirkelige velsignelse vil da bygge på menneskers reelle religiøse behov først og fremst, og ikke gammel tradisjon. Bestemmer kirken seg for ikke under noen omstendighet å ville velsigne homofile og lesbiske samliv, ja, da blir det kirken og ikke staten som blir forvist til skammekroken. Fratas Den norske kirke vigselsretten blir den forskånet for mange av de opprivende uenigheter og problemer den i dag strir med. Jeg tenker blandt annet på de skarpe motsetninger i synet på sølibat, fraskilte, gjengifte, sex før og utenfor ekteskap og holdningene til homofile og lesbiske prester. Bare så det er sagt: Selv håper jeg å leve lenge nok til at jeg en dag kan skåle for innføringen av en kongelig, kjønnsnøytral «Norsk Samlivslov», uten spor av kirkelige fingermerker. I likeverdet og likestillingens navn takker og gleder jeg meg foreløpig over et nytt, stort og verdig kjønnsnøytralt framskritt.

TIL SLUTT: Det kanskje mest vrøvlete av alle nei-argument mot å gi homofile/lesbiske par mulighet til å bli vurdert som adoptanter er «hensynet til barnet». Sivilstand er ingen garanti for de beste oppvekstvilkår for barn. Foreldre av forskjellig kjønn er naturligvis ikke alene om å være kvalifisert for en så alvorlig oppgave som å ta omsorg og ansvar for barn. At heller ikke alle heterofile ektefolk får innvilget sin adopsjonssøknad, er noe ganske annet enn per definisjon å utelukkes fra muligheten til å få prøvd sin sak.

LIKE LITE SOM ekteskapet borger for evig tilfredse voksne, garanterer institusjonen utelukkende lykkelige barn. I virkelighetens verden handler ekteskap mellom kvinne og mann også om titusener ektefolk som hvert år går fra hverandre, om krisesentre for mishandlede mødre og barn, om incest og seksuelle overgrep mot andres hustruer og barn og ikke minst, om et utall usynlige og forsømte barn. Den store «ekteskapelige lykke» handler med andre ord også om store forventninger som alt for ofte blir til utålelige skuffelser. Ingen av de land Norge mottar barn fra i dag godtar homofile/lesbiske adopsjonsforeldre. At norske homofile og lesbiske i partnerskap ikke tillates å adoptere barn fra andre land, hindrer selvsagt ikke Stortinget i å si ja til adopsjon av norske barn. Det er da heldigvis fortsatt slik at det er Stortinget som lovgir her til lands - ikke parlamentet i Brasil, Thailand eller Bolivia.Forut for all adopsjon ligger stor kjærlighet til barn, et oppriktig ønske om selv å bli foreldre - og en grundig gjennomtenkning. Den sannsynliggjøring av edle motiver bak ønsket om å bli adoptivforeldre, og den nitide bevisførsel for at man «fortjener» barn som i dag avkreves adoptivsøkende, kunne med fordel ha omfattet absolutt alle med ansvar og omsorg for barn. I så fall hadde helt sikkert antallet usynlige, neglisjerte, forsømte og kjærlighetshungrende unger vært betydelig lavere enn i dag.

ET AV DE VIKTIGSTE grunnprinsippene vårt demokrati bygger på er prinsippet om ulikhetenes likeverd og rettigheter og plikter for alle. En viktig konsekvens av dette er at politikerne tar egne vedtak om ikke-diskriminering på alvor. At de med andre ord sier et tydelig ja til en kjønnsnøytral ekteskapslov, til at all statlig diskriminering av barn i homofile og lesbiske familier opphører øyeblikkelig - og til at homofile og lesbiske i partnerskap blir vurdert som mulige adoptanter. Professor Bjørn-Erik Kristiansen om fugleinfluensa.