INTEGRERING: Warsan Ismail om integreringsdebatten.  Foto: Jacques Hvistendahl / Dagbladet
INTEGRERING: Warsan Ismail om integreringsdebatten. Foto: Jacques Hvistendahl / DagbladetVis mer

Kjønnsorgan av allmenn interesse

Ingen tenåring fortjener å bære norsk integreringsdebatt på sine skuldre.

Meninger

Da jeg var ti år gammel ble jeg forvandlet til et kjønnsorgan av allmenn interesse. Dagene, ukene og månedene etter at Kadra Yusuf avdekket aksept for kjønnslemlestelse i det norsk-somaliske miljøet i aktualitetsprogrammet «Rikets tilstand», måtte jeg svare nysgjerrige fjerdeklassinger: Nei, jeg er ikke omskåret. Nei, jeg skal ikke reise til Somalia i sommer for å bli omskåret. Nei, det gjør ikke vondt når jeg tisser, for jeg har allerede sagt at jeg ikke er omskåret.  

Lærerne, sosialrådgiverne og helsesøster var diskré med sin nysgjerrige bekymring. De hang igjen i klasserommet for å snakke med meg etter timen. Jeg fikk beskjed om å ta kontakt, til alle døgnets tider, dersom jeg hadde behov for et vennlig øre. Det kunne gjelde hvasomhelst ble jeg fortalt, men både «slemme foreldre» og «ferieturer til hjemlandet» ble nevnt som gode samtaletema.  

Siden snakket andre kvinnelige samfunnsdebattanter med minoritetsbakgrunn til mediene, og jeg fikk andre spørsmål å besvare på skolegården, i klasserommet, på arbeidsplassen og på fest: Nei, jeg blir ikke tvunget til å bruke sjal på hodet. Nei, ingen hjemme ønsker å se meg lenket fast til kjøkkenet. Nei, jeg må ikke gifte meg med en fetter. Nei, jeg blir ikke drept hvis jeg får meg en kjæreste.  

Artikkelen fortsetter under annonsen

Jeg hatet dem. Ikke spørsmålsstillerne, men kvinnene som skrev i avisspaltene, satt i tv-studioene og løftet mullaer under debatter. Kvinnene som påstod at de beskrev min virkelighet som en muslimsk jente med somalisk bakgrunn. Det ble en endeløs og energitappende kamp for å slåss mot stereotypier og for å bekrefte min egen individualitet. Ingen tenåring fortjener å bære norsk integreringsdebatt på sine skuldre.  

Derfor ble jeg overrasket da Hilde Sandvik i Bergens Tidende forrige helg hevdet at disse kvinnene ikke fikk plass i det norske ordskiftet. For de fikk plass. Ikke bare i offentligheten, men også i min og mine venners barne- og ungdomstid. De var kvinner hvis ord vi ble konfrontert med, kvinner som ble diskutert over middagsbordet, kvinner som provoserte.  

Det har tatt tid ikke å hate dem. Etter Sandviks innlegg fortalte Kadra Yusuf at hun har trukket seg unna tro-og integreringsdebatter etter trusler mot henne og hennes barn. I begynnelsen av 2000-tallet, forsto jeg ikke hvor mye det kostet for disse kvinnene å være høylytte. Jeg forsto ikke at virkeligheten er fasettert og at deres opplevelser var like reelle som mine. Jeg forsto ikke hvor viktig det var at skyggesidene ved min kultur, sider min familie skånet meg for, ble belyst.  

Jeg, og mange med meg, ble inspirert til å skrive og argumentere mot disse kvinnene. Men jeg vokste også som menneske. Jeg lærte å lytte stille og vise sympati. Den prosessen er takket vært en modig og tolerant offentlighet som ga og fortsatt gir nok taletid til kvinner med noe å melde. Det er mange historier som ennå ikke er fortalt, og det setter jeg pris på. Forhåpentligvis har vi kommet så langt i dette landet at historiene fortelles uten å belemre en ti år gammel minoritetsjente.