MISVISENDE: «Det kan se ut som om Pettersen bidrar til å reprodusere en feilaktig og usann forestilling om at menn er tapere i barnefordelingssaker, mens kvinner i kraft av sitt kjønn og sin morsrolle som regel sitter igjen med hovedomsorgen for barna», skriver kronikkforfatteren. Illustrasjonsfoto: Sara Johannessen / NTB Scanpix
MISVISENDE: «Det kan se ut som om Pettersen bidrar til å reprodusere en feilaktig og usann forestilling om at menn er tapere i barnefordelingssaker, mens kvinner i kraft av sitt kjønn og sin morsrolle som regel sitter igjen med hovedomsorgen for barna», skriver kronikkforfatteren. Illustrasjonsfoto: Sara Johannessen / NTB ScanpixVis mer

Kjønnsstereotypt fra Fett

Ut fra den lille forskningen som er gjort, peker alle funn mot at menn ikke behandles særlig annerledes enn kvinner i barnefordelingssaker.

Påtroppende redaktør i det feministiske tidsskriftet Fett, Hilde Sofie Pettersen vil skrive mer om «måten menn blir behandlet på i barnefordelingssaker». Dette sa hun i et intervju med Bergens Tidende 13. November, der Pettersen som overtar redaktøransvaret på nyåret, staket ut kursen for framtidig numre.

Men hvordan behandles egentlig menn i barnefordelingssaker? Og hva i all verden er det Pettersen mener med et slikt utsagn? Det finnes nemlig lite, eller ingen statistikk på utfallet av barnefordelingssaker ved norske domstoler, fordi disse sakene lagres under fellesbetegnelsen «sivilsaker». Bakgrunnen for å si noe som helst om utfallet i slike saker er derfor i beste fall svært begrenset, i verste fall ren synsing.

Kriminolog Kristin Skjørten undersøkte i 2005 lagmannsrettsdommer i slike saker mellom 1998 og 2000. I boka Samlivsbrudd og barnefordeling fra 2005 konkluderer hun med at menn og kvinner behandles tilnærmet likt når det gjelder hvem av foreldrene som får den daglige omsorgen for barnet i en rettslig tvist. Ifølge henne er den mest markante endringen i barnefordelingssaker de siste tretti åra at mødrene ikke lenger regnes som selvfølgelige hovedomsorgspersoner, og at det ikke lenger legges særlig stor vekt på hvem som har utøvd hovedomsorgen for barnet. Skjørten mener fokuset i større grad enn før er rettet mot barnets ønske om bosted.

Barne- og familiedepartementet undersøkte også utfallet av 59 barnefordelingssaker ved norske domstoler i 2002. I 29 av disse tilfellene fikk fedrene hovedomsorgen, mens mødrene fikk den i 30 av tilfellene. Så hvordan behandles egentlig menn i barnefordelingssaker Pettersen? Ut fra den lille forskningen som er gjort på området, peker alle funn i retning av at menn ikke behandles særlig annerledes enn kvinner. I alle fall ikke med tanke på domsavsigelsene i disse sakene. Det er mulig det foreligger en større variabel mellom høyere og lavere rett på dette punktet. Siden 90-tallet har det vært et sterkere fokus på farsrollen i norsk barnelovgivning, og siden 2006 har vanlig praksis vært at menn som erkjenner farskap også får foreldreansvar til barnet, uavhengig av om han bor med mor eller ei.

Psykolog Karin Koch foretok rundt årtusenskiftet en undersøkelse av 74 hovedforhandlinger ved Oslo byrett. Kochs funn viste at den som hadde reist saken, oftere fikk medhold enn den saksøkte parten. Det er med andre ord mange piler som peker mot at Pettersens bekymring for menns rolle i barnefordelingssaker er svært overdrevet. Det kan derfor være vanskelig å skjønne hvor hun henter sin informasjon fra. I beste fall er hun feilsitert av Bergens Tidende, i verste fall er dette ren synsing.

På magasinet Fetts hjemmesider kan vi lese:«Hvem er vi som lager Fett? Damer og et par menn som er lei av at den vanlige pressa kjøper og selger stereotype forestillinger om kjønn og seksualitet.» Ja vel? Her ser det i så fall ut til at Pettersen må feie for egen dør. For hva annet enn en stereotypisk forestilling om kjønn og seksualitet er det hun fremmer i intervjuet med Bergens Tidende? Gjennom å uttrykke seg på denne måten kan det se ut som om Pettersen bidrar til å reprodusere en feilaktig og usann forestilling om at menn er tapere i barnefordelingssaker, mens kvinner i kraft av sitt kjønn og sin morsrolle som regel sitter igjen med hovedomsorgen for barna.

Langt mer interessante spørsmål kunne vært: Hvilke strukturelle føringer legger staten på foreldre som ikke bor sammen? Og ligger det kjønnsstereotype oppfatninger bak disse forslagene? Mer presist hadde det også vært å stille spørsmål ved hvorvidt kjønnsstereotype oppfatninger reproduseres innen det norske rettsvesenet, og hva det eventuelt har å si for utfallet i sakene.

Pettersen sier til Bergens Tidende at «Fett bør være en debattplattform som flest mulig finner relevant.» Da har det lite for seg å innlede med å presentere menn som ofre i barnefordelingssaker. Ved å gjøre det er det lett å havne i en dynamikk med «vinnere» og «tapere» som vi har sett nok av i likestillingsdebatten.

Følg oss på Twitter

Det er for øvrig flott at Pettersen ønsker å rette fokus på disse sakene, men da bør det først og fremst gjøres med et åpent sinn, og ikke ut ifra fastlåste forestillinger om kjønn.

Tall fra 2004 viser at 25 prosent av barn vokser opp i andre familieformer enn med sine to foreldre. Norsk rett har ingen tradisjon med å dømme likt i barnefordelingssaker. I de fleste sakene er det derfor enten far eller enten mor som får hovedomsorgen.

I 2011 ble det åpnet adgang til å dømme likt i saker hvor begge foreldre krevde omsorgen for barnet, men denne paragrafen benyttes i liten grad ettersom intensiteten og konfliktnivået i slike saker ofte er høy. Det er med andre ord ingen tradisjon for delt omsorg i Norge. Det burde det kanskje ha vært. Bare ti prosent barn var i 2004 registrert med to forskjellige hjem. På 1950- tallet mente mange at bortadopsjon av barn var langt bedre enn å la barna vokse opp hos en enslig mor. Det er det neppe mange som mener i dag. Endimensjonale forestillinger om hva som er best for barn, alltid, er dessverre ofte en «motesak» som det er all mulig grunn til å stille spørsmål ved.

De fleste foreldre er omsorgsfulle, gode foreldre som vil det beste for barna sine. Det er trist at mange foreldre hvert år havner i rettsapparatet. Mange av disse sakene kunne sannsynligvis vært unngått om kriteriene for å klage inn sak for retten hadde vært strengere. Praksis i dag tilsier at man bare trenger én meklingstime hos et familievernkontor før man kan gå til rettslig stevning. Her burde Barne- og likestillingsdepartementet komme på banen og jobbe for en økning i antall meklingstimer hos familievernkontorene, slik at foreldre i større grad har mulighet til å løse sine konflikter utenfor rettsapparatet.

Nina Hovland Moronski, Masterstudent ved Universitetet i Oslo
Nina Hovland Moronski, Masterstudent ved Universitetet i Oslo Vis mer

Jeg ser fram til å lese Fett i tida framover, hvor disse spørsmålene kan diskuteres fra en kjønnsnøytral og åpen plattform og ikke ut ifra fastlåste og kanskje også feilaktige forestillinger om kjønn i slike saker.