Kjøpt (hus)hjelp

I sitt innlegg i Dagbladet på lørdag, reiser journalist Sophie Lund Aaserud flere spørsmål om au pair-ordningen. Hun begrunner sitt behov for å ha en au pair i huset med at hun vil bli reddet fra «tøyvasken og tidsklemma». Kravene hun og andre stiller til en au pair fra Filippinene er at hun bør være singel og barnløs, for «tanken på at en mor skal trøste våre barn mens hun lengter etter sine egne, blir for tøff for oss. Vi trenger hjelp til å takle vår egen virkelighet, men orker ikke å forholde oss til deres». Dette er en problematisk holdning, særlig tatt i betraktning at hun også etterlyser mer respekt for arbeidet au pairene gjør her i landet.

Nære relasjoner som skaper trygghet, tilhørighet og livsglede hos vertsfamilier, bør ikke omgjøres til negativ ballast som en au pair skal usynliggjøre for norske vertsfamilier. Da fratar man menneskers rett til å ha en identitet som er vevd inn i eget nettverk av nære relasjoner. En au pair er ikke en tjeneste man handler fritt på et globalt marked. Journalistens forestilling om at man kan velge vekk det emosjonelle ubehaget en føler når ens au pair også er mor, uttrykker en forbruksholdning basert på normen om at kunden kan velge den varen som er best skreddersydd. Å velge vekk en au pair som er småbarnsmor, til fordel for en au pair med ansvar for en syk mor, framstår som en handling med likhetstrekk til arbeidsgivere som ikke vil ha gravide fordi de skaper stress i organisasjonen. Hvem sin «syke mor» som er viktigst for journalisten, er høyst uklart.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Jeg er imidlertid enig i at au pairer trenger en organisasjon i ryggen som sørger for å gi dem sosial beskyttelse og sikrer juridiske rettigheter. Men det første leddet i et slikt arbeid må ta utgangspunkt i en anerkjennelse av at au pairer er arbeidstakere her i landet, og ikke deltakere på et kulturutvekslingsprogram. LO mener selv at de ikke kan være behjelpelige så lenge au pairer ikke har status som lønnsarbeidere. Det er på dette punktet Lund Aaserud tar feil når hun spør: «Kan det være prinsipielle moralske problemer med at noen av oss velger å kjøpe hjelp i hverdagen?» I juridisk forstand er ikke au pair ordningen en tjeneste man kan kjøpe. Det er et kulturprogram der de som kommer tilbys kost, losji og lommepenger. De skal ikke ha lønnsarbeid eller brukes som hushjelper. De skal kun hjelpe til med lett husarbeid og barnepass.

Spørsmålet om å åpne eller lukke grensene for au pairer som ønsker å få et bedre (økonomisk) liv, er et spørsmål som må diskuteres i forhold til utviklingen i arbeidslivet, der kravene om fleksibilitet øker samtidig som barnehagenes åpningstid er faste. Forskning om au pair-institusjonen viser at det primært er middelklassefamilier som «outsourcer» tidsklemmeproblemene. Først og fremst er det kvinnene som tar initiativet til å få en au pair. Fedrene deltar ofte ikke nok i hus -og omsorgsarbeidet, eller har jobber med mye reising. Fraværende fedre i norske småbarnsfamilier blir derfor en grunn til at det skapes «fraværende mødre»-problemer i fattige land.

Filippinske myndigheter vil ikke lenger utstede au pair-visa til nordiske land, av flere grunner. En ting er at de har mottatt mange rapporter om dårlig behandling av au pairer. En annen ting er de aller fleste vertsfamilier har barna i barnehage og dermed blir leking, turgåing og andre barneaktiviteter ikke noe som fyller au pairenes hverdag. Deres jobb blir å bringe og hente ungene i barnehagen, og tilbringe formiddagene alene hjemme med å vaske bad, golv, klær og støvsuge. For mange er dette en sosialt isolert tilværelse. I andre land har au pairene mer med barna å gjøre og hverdagene er mer fylt av latter og lek enn hva tilfellet er for au pairer i nordiske hjem.

En viktig form for anerkjennelse er knyttet til prestasjoner og ferdigheter. Som menneske trenger en å bli sett og få tilbakemelding for det en gjør. Svenske undersøkelser viser at godt utdannete kvinner føler seg stresset og degradert når de utfører (mye) husarbeid. De er godt integrert i yrkeslivets former for belønning og anerkjennelse. På arbeidsmarkedet gis belønninger og uttrykk for respekt blant annet i form av penger. I et samfunn der hus- og omsorgsarbeid er nedvurdert, må man gi au pairene en ordentlig lønn om man skal anerkjenne deres prestasjoner. Moralsk respekt alene metter ingen sultne mager.

Norge har mye å lære fra sine naboland. I Sverige er antall au pairer gått ned etter at de krevde visum fra hjemlandet for å kunne delta i au pair-programmet. I Danmark er de godt i gang med å utvikle en rådgivningstjeneste for au pairer som kan bidra med hjelp og støtte når det trenges.

Au pairene vil tjene penger, og ser på seg selv som tjenesteytere som gjør en innsats som bør belønnes med en ordentlig lønn. Og det er fortsatt her problemet ligger: au pairene jobber som hushjelper i praksis men får offisiell status som deltakere på et kulturutvekslingsprogram. La oss fjerne denne kultur-glasuren, og gi au pairene full juridisk og sosial anerkjennelse for arbeidet de utfører i Norge. De deltar i en global tjenesteproduksjon og fortjener ikke å bli sluset inn i et kulturprogram som ble utviklet for «dannete piker» i det gamle industrisamfunnet.