Kjøpt og betalt

Da den amerikanske greina av plateselskapet Sony BMG trengte å forbedre salgstallene til Jennifer Lopez-albumet «This is me...Then», ringte de musikksjefen i en radiostasjon i San Diego og spurte om hun kunne tenke seg en flunkende ny tv. I forrige uke ble plateselskapet dømt til å betale ti millioner dollar, 64 millioner kroner, for å ha bestukket radiostasjonansatte. I et av tilfellene hadde de i løpet av ei uke betalt 3600 dollar for 63 runder med Lopez-låta «Get Rich». I et annet hadde en av de ansatte i Sony BMG-tilknyttede Epic skrevet en mail til radiostasjonen WKSS og spurt: «Hva må jeg gjøre for å få Audioslave på WKSS denne uka?».

SÅKALT PAYOLA, eller pay-for-play , er ikke noe nytt fenomen i den amerikanske platebransjen. Begrepet er sammensatt av ordene pay og Victrola - et kjent sveivegrammofonmerke. Den første profilerte payola-rettsaken foregikk på sekstitallet, og da var det den legendariske DJ-en Alan Freed som fikk gjennomgå. Nå varsler Statsadvokat Eliot Spitzer i New York at alle de store plateselskapene skal granskes. Selv har Sony BMG krøpet til korset og innrømmet at selskapets ansatte har tatt i bruk tvilsomme pr-metoder.

NÅ ER DET LITE sannsynlig at den norske platebransjen har forsøkt å besikke Petres musikksjef Håkon Moslet med en ny PlayStation, men opp gjennom åra har vi også hatt liknende skandaler i Norge. Om enn i litt mindre omfang. I 2002 ble den norske artisten Nicole Lacy fjernet fra VG-lista, fordi manageren hennes angivelig hadde kjøpt bøttevis med Nicole Lacy-singler i butikkene. I mai hevdet Christer Falck at plateselskapene stemmer fram sine egne låter på NRKs «Svisj». Det pleide i hvert fall han alltid å gjøre. Sony BMG-saken har uansett helt bensin på bålet til konspirasjonsteoretikerne. Hvordan våger musikkbransjen å gå etter musikknedlastende småforbrukere, når de selv bryter loven med millionbudsjetter i ryggen? Og er det rart at platesalget stuper, når musikken er så dårlig at folk så å si må betales for å høre på den?