Kjøpt og betalt!

Arbeiderpartiet mottar årlig store pengegaver fra fagbevegelsen. Høyre har rettet sterk kritikk mot disse gavene. Nå vil sannsynligvis kritikken stilne etter at de selv har mottatt 10 millioner i gave fra en skipsreder. Aps partisekretær, Martin Kolberg, mener at Høyre nå ikke har noen argumenter igjen for å være skeptiske til fagbevegelsens bidrag til Ap. En må ha tråkket alt for lenge rundt i maktens korridorer for å bli så prinsippløs og blind for faren ved at enkeltinteresser betaler for politisk innflytelse.

Høyre står nå svakere i en debatt rundt pengegaver til partiene. Det betyr at det hviler et betydelig ansvar på oss andre som er svært skeptiske til dette. Hvis man for alvor mener at økonomiske bidrag ikke skaper bindinger, er man sannsynligvis ikke skikket til å inneha viktige maktposisjoner.

Historien har vist oss hvor langt mennesker, grupperinger og organisasjoner er villig til å gå for penger. Penger er makt og de som forvalter store ressurser er ofte over gjennomsnittet interessert i å få gjennomslag for sine særinteresser. Over alt i verden går penger og makt hånd i hånd. Dette er gammelt nytt. Penger åpner dører og gir kontakter selv uten konkrete bidrag. Det er liten grunn til å tro at statsminister Bondevik og en stor andel av de andre gjestene hadde vært i bryllupet til Stein Erik Hagen om han på det tidspunktet bare hadde drevet en Rimi-butikk på Tynset. Derfor er det svært viktig å ha en debatt om de som forvalter store verdier eller maktbaser skal ha lov til å styrke sine posisjoner ytterligere ved å donere store pengegaver til de som tar politiske beslutninger på vegne av oss alle.

Artikkelen fortsetter under annonsen

«Dette er helt ok med de reglene vi er enige om i Norge. Og for min del kan jeg gjerne gjenta det jeg har sagt, om at jeg ikke tror dette binder opp Høyres integritet. Bidraget viser hvem Ugland mener tjener hans interesser. Men en gave av en slik størrelse fratar Høyre all argumentasjon mot at vi får pengestøtte fra fagbevegelsen», sier Martin Kolberg til Aftenposten den 3. desember i år. Det er ikke vanskelig å være enig med Kolberg i at vi tror dette ikke binder opp Høyres integritet. Problemet er bare at det kan vi aldri vite.

Det som er sikkert er at de som donerer slike gaver oftere blir invitert på møter og lettere kommer i kontakt med de som tar beslutningene. Og det er her de demokratiske problemene starter. Jeg tror verken Høyre eller Arbeiderpartiet tar beslutninger på grunnlag av hvilke gaver som blir donert til partiene. Men jeg er ikke i tvil om at gavene er med på sementere og styrke et forhold som allerede er sterkt. At skipsreder Ugland støtter store deler av Høyres politikk og at fagbevegelsen ofte støtter Arbeiderpartiets politikk er kjent lenge før noen gaver er gitt. Men pengene blir neppe gitt bare for å være snille, man ønsker å knytte tettere bånd. Hvis det er ut fra en bindingsfri godhet må det da finnes langt bedre bistandsprosjekter å donere pengene til enn Høyre og Arbeiderpartiet.

«Kjøpt og betalt» synger ofte fotballfans til dommeren når de mener han dømmer mot deres lag uten grunnlag i reglene. Hvis man ser bort fra Italia er dette heldigvis sjelden en korrekt beskrivelse. Men hadde vi hatt den samme tilliten til dommeren om han fikk donert store pengegaver fra enkeltklubber selv om det ble offentlig rapportert?

Norge har i sin bistandspolitikk sterke krav om åpenhet og kamp mot korrupsjon. Mistanker om eller avsløringer av korrupsjon skal føre til at vi trekker oss ut av prosjekter og samarbeidsavtaler. Ville man synes det er uproblematisk med store overføringer til enkeltpartier fra næringslivet i Nigeria, Kongo eller Øst-Timor? Hvis man følger den norske partiloven er det eneste kravet at bidragene skal rapporteres offentlig. Eller mener man at norske politikere har en høyere etisk standard enn andre, og derfor at vi må stole mer på dem?

Kommuner og offentlige virksomheter har etter hvert etablert et meget strengt regelverk når det gjelder mottak av gaver eller bidrag. Begrunnelsen er selvsagt at ingen skal kunne påvirke deres avgjørelser eller at det kan stilles spøsmålstegn ved deres integritet. Dermed er det allerede slått fast at gaver kan påvirke hvilke beslutninger som tas. Hvorfor er det da et annet regelverk for norske politikere?

Martin Kolberg og andre som støtter hans syn på økonomiske gaver til partiene har et holdningsproblem. De mener at norske partier er så moralsk høyreiste at penger aldri vil være med i vurderingen når beslutninger skal fattes. Hvis dette er tilfelle er det merkelig at Fagforbundet ved flere anledninger har truet med å slutte å gi penger til Arbeiderpartiet hvis det fattes beslutninger som går i mot deres interesser. Hadde de kommet med disse truslene om de var sikre på at de ikke virket? Kolbergs problem er at han tar utgangspunkt i hva han selv tror og synes. Det som burde være avgjørende er hvordan vi andre oppfatter de økonomiske bidragene. Det hjelper lite at Kolberg ser på seg selv og sine kolleger som moralske fyrtårn, hvis resten av samfunnet sitter med en mistanke om at bidragene faktisk påvirker de politiske beslutningene.

Hvorfor holder vi ikke vår sti ren i Norge når vi har mulighet til dette? Jeg er en sterk tilhenger av at partiene skal ha tilgang til nok ressurser for å drive sitt demokratiske arbeid. Er det ikke bedre å øke bevilgningene til partiene over statsbudsjettet enn å operere i et grenseland hva økonomiske gaver angår? Dette kan gjøres ved øke partistøtten som gis på grunnlag av valgoppslutning. Dette vil være mer demokratisk fordi du fjerner forskjellene som oppstår på grunn av store pengegaver, noe som det stort sett bare er Høyre og Arbeiderpartiet som i dag nyter godt av. Økt partistøtte basert på valgoppslutning vil selvsagt også gi størst bevilgninger til de største partiene, men man fjerner det demokratiske underskuddet som skapes av store pengegaver.

Det kan også vurderes om mindre pengegaver bør tillates. Det er ikke nødvendigvis et demokratisk problem hvis pengegavene er mange og små, men store pengegaver øker risikoen for at man kan kjøpe seg innflytelse. Mange norske politikere har i år vært meget begeistret for den amerikanske valgkampen. Er det noe de ikke bør begeistres over er det hvilke særdeles tvilsomme følger pengegaver i USA har fått for politikken. Vi er langt unna disse tilstandene i Norge og vi bør gjøre det som står i vår makt for å hindre en slik utvikling.

Historien har gitt oss grunn til å være skeptiske til miksen mellom økonomiske gaver og politiske beslutningstagere. Vi er i en situasjon hvor vi kan unngå dette. Hvorfor ikke benytte denne muligheten?