Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Kjør debatt

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

IBSENÅRET: Var det opp til meg, skulle Norge brukt dobbelt så mange penger på Ibsenåret. Da ville flere prosjekter sett dagens lys, flere gjestespill vært sponset ut i verden, skriftene vært ferdigstilt flere år tidligere og Ibsen 2006 kunne hatt stor nok bemanning til at prosessene ble åpnere.

MEN NÅR DET offentlige budsjettet nå engang er begrenset, mener jeg det er viktig, ja nødvendig, at disposisjonene begrunnes og at de kunstneriske valgene diskuteres. Det er underlig at debatten om dobbeltroller og fordelingsprinsipper i Ibsenåret av flere nå tolkes som et utslag av den berømmelige norske småligheten. Det er ikke smålig å stille spørsmål. Å debattere Ibsenårets disposisjoner er å ta dets arbeid på alvor.

HELDIGVIS STÅR det mye igjen etter denne store nasjonalsatsingen. Ibsenmuseet er åpnet, vi har fått en ny Ibsenbiografi, festivalen på Nationaltheatret var godt besøkt og forskere fra 40 land strømmet til Ibsenkonferansen i Oslo. Hvorvidt de to såkalte signalarrangementene - åpningsforestillingen med divaer og medaljer i Oslo Rådhus og «Peer Gynt» ved pyramidene i Giza - var vellykte, debatteres nå. Det er både viktig og riktig. Målsettingen med slike store show er å nå ut til flere enn forskere og tradisjonelt teaterpublikum. Skal man nå mange mennesker, må man tåle å møtes av mange meninger.

DERFOR ER DET underlig når kapasiteter som professor Vigdis Ystad sier til Klassekampen at det er uttrykk for norsk smålighet når framtredende kunstnere, som teaterregissørene Per Olav Sørensen og Stein Winge- ingen av dem kjent for å knusle - kritiserer Ibsenårets disposisjoner.

HVIS IKKE intellektuelle i Norge ønsker kulturdebatt, hva ønsker de da? Selv i en rik nasjon fins det begrensninger på kulturmidlene. Sponsorinteressen er beskjeden. Da er diskusjonen om hva vi skal bruke midlene til, hvordan de skal styres og hvem som skal få utfolde seg helt nødvendig. «At det kritiseres er skammelig», sier Ystad. Det er neppe en ytring i Ibsens ånd.