Kjør film

Siste nytt er at røyking er en kronisk sykdom. Au da.

VI VET DET NÅ.

Vi vet at røyking er skadelig. Det står med store svarte bokstaver på røykpakka, på førstesidene, på alle offentlige steder, i panna til alle røykerne som St. Peter skal kjenne igjen på de gule nikotinflekkene og sende lukt til helvete, siden Gro Harlem Brundtland har bestemt at himmelen skal være røykfri. Om 190 dager får landet ny røykelov.

DERFOR:

Det holder nå. Ingen rekker opp hånda lenger når noen spør om røyking er sunt. Ingen. Folk som røyker, gjør det på tross av at det er farlig. De er hekta. De får ikke til å skille seg med den eneste som aldri har sviktet gjennom åra. De aner hvilken enorm sorg de må igjennom hvis den eneste pålitelige vennen forsvinner ut døra. De vet hva som hjelper når telefonen ringer eller ikke ringer, eller når livet går opp eller ned eller bare bortover. Som tunge narkomane og alkoholikere vet en røyker som ennå ikke har sluttet, at uten røyken er hun overlatt til seg selv og det rå livet, uten en eneste liten tobakksrus å støtte seg på.

MIN BØNN ER

at vitenskapen tar utgangspunktet her i stedet for å forberede nye skrekkampanjer med fargeglade bilder av kreftbefengte innvoller. Dersom de flittigste forskerne igjen finner ut at røyking over lengre tid er skadelig, at røyking er som en kronisk sykdom, at røyking burde bli forbudt, at røykerne skal henges utenpå huset i små bur der de kan inhalere forutsatt at de ikke blåser røyken ut igjen, så er det mitt håp at forskerne rister på hodet og minner hverandre om at dette er gammel nytt, dessverre. Enda så fristende det må være å se for seg digre advarsler mot røyking og fargebilder av kreftsyke lunger.

I STEDET MÅ

forskerne legge bånd på seg. De må heller erkjenne at nå er vi sannelig kommet langt, mine damer og herrer. Nå vet folk at røyking er skadelig. Noen skjelver riktignok så kraftig av frykt for at en og annen må roe seg ned med en røyk, men heretter satser vi bredt og godt på avrusing og avvenning. Forskerne får heller finne seg i at forskningsmidlene går fra skrekkpropagandaprodusentene til dem som driver i avvenningsbransjen. Jeg sier dette for å hindre at forskere i framtida fortsatt skal bruke store midler på å fortelle oss at kvinner bruker røyk som belønning og kos, mens menn bruker røyk for å stresse ned etter jobben.

SO WHAT?

Som om vi kan gjøre stort annet med det enn å slutte å røyke? Selv brukte jeg gjennom et langt liv røyk som belønning og avstressing, for å få tida til å gå, som hobby, som en forsterkning av alle livets tenkelige situasjoner som ingen holdt mål uten en røyk. Jeg har til og med opplevd å få mitt nyfødte, velskapte barn lagt i armene, og bedt jordmor vente litt fordi jeg skulle på do og røyke etter ni måneders avholdenhet. Jeg klarte å slutte. Hvis staten vil vite hvordan, skal jeg overveie å produsere kursmateriell uten bilde av ei eneste svartbrent lunge. Dette er alvor.