Foto: Universal Music
Foto: Universal MusicVis mer

Musikkanmeldelse: Sam Smith - «The Thrill of It All»

Kjører seg fast i repterende emosjonell tristesse

Det er grenser for hvor mye hjerte og smerte man klarer å håndtere fra Sam Smiths gudbenådede vokal.

Med sitt oppsiktsvekkende bidrag på 2012/2013-dødaren «Latch» var Sam Smith ikke bare med på å løfte Lawrence-brødrene til kommersielle høyder, men gjenintroduserte også kvalitetssterk, britisk klubbmusikk til radiobølgene.

The Thrill of It All

Sam Smith

4 1 6
Plateselskap:

Universal Music

«Akkurat i tide for det emosjonelle vinterhalvåret.»
Se alle anmeldelser

25-åringens mest imponerende bedrift er likevel ikke å gjøre P3 lyttbar igjen. Som albumartist tok han raskt steget til multimillionselgende Adele-nivå, og har like hurtig oppnådd samme type status som en av sin generasjons største stemmer.

Preget av gigantsuksessen etter debuten «In The Lonely Hour», er det nå en nedstrippet og selvransakende Smith som igjen entrer rampelyset – akkurat i tide for det emosjonelle vinterhalvåret.

Selv om Smith startet karrieren som en dansegulv-stemme, er det jo liten tvil om at det er i de følsomme øyeblikkene han for alvor skinner med sin gudbenådede tenor. I så måte kan mørketidens hjerteknuste, angerfulle og selvpinende lyttere glede seg over en utgivelse dynket i vakker tristesse.

«You must think that I’m stupid, you must think that I’m a fool», åpner sangeren skiva over blå, nedtonede pianoakkorder, og leverer ny ammunisjon til alle som har blitt litt for flinke til å beskytte sitt eget hjerte.

Bekreftelses-bønnfallende «Say It First» er en annen lengselsfull godbit, mens svingende «One Last Song» fortsetter gospeltonene som introduseres mot slutten av den nevnte åpningslåta «Too Good at Goodbyes». Et virkningsfullt element som også vedvarer gjennom store deler av utgivelsen.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Eventyrlige artistsuksesser går sjelden upåaktet hen på det personlige plan, ei heller for Smith, og det er nettopp disse utfordringene som hele tiden våker over «The Thrill of It All». Beskrevet fra perspektivet til både hjerteknuseren og den forlatte.

«Burning» leverer Smith på sitt beste – smertelig utdypende om å bli veid for lett, før «HIM» setter ord på tankene hans egen musikalske helt George Michael aldri kunne.

«Don’t you try and tell me that God doesn’t care for us. It is him I love, it is him I love.»

Alt materialet på «The Thrill of It All» er derimot ikke av samme definerende tyngde, Midtveis blir både retrogjespet «Baby, You Make Me Cry» og vokalonani-duetten «No Peace» med YEBBA unødvendig mediokre spor blant Smiths perler.

Og mens «In The Lonely Hour» var en mer variert utgivelse, kjører «The Thrill of It All» seg til tider fast i landskapet hvor Smith fungerer best – som det vakre tittelsporet og avslutningen «One Day At a Time» – men likevel er nødt til å rygge ut av med jevne mellomrom.

Det er tross alt grenser for hvor mye hjerte og smerte man kan håndtere som lytter.

Virkelig magisk blir det nemlig når sangeren tenker nytt, og lager noe så uvanlig som en oppløftende låt om foreldrenes skillsmisse.

Med relaterbare beskrivelser av tapt og nyfunnet kjærlighet, og ikke minst en mor og far som sørget for å skjerme sine barn midt oppe i egen tragedie, er «Scars» et eksempel på låtskriver-talentet som ligger latent i den fortsatt unge og allerede unike sangeren.