MATVAREKJEDENES BORDELLER: «Man samler alt på ett sted, i stedet for å reke gatelangs. Kjedene er matvareprodusentenes halliker. Matvareprodusentene horer i sin tur med varene de lager», skriver kronikkforfatter Halberg, her med Mosseporten kjøpesenter. Foto: Erik Johansen NTB-Scanpix
MATVAREKJEDENES BORDELLER: «Man samler alt på ett sted, i stedet for å reke gatelangs. Kjedene er matvareprodusentenes halliker. Matvareprodusentene horer i sin tur med varene de lager», skriver kronikkforfatter Halberg, her med Mosseporten kjøpesenter. Foto: Erik Johansen NTB-ScanpixVis mer

Kjøpesentrenes og kjedenes makt

ICA og NorgesGruppen kan få grønt lys til å slå seg sammen. I hvilket landskap er det disse gigantene eventuelt skal operere? Og hvilket landskap blir skapt?

Debattinnlegg

I Norge finnes det nå over 200 kjøpesentre, fordelt over hele landet. Svært mange av disse kjøpesentrene ligger uten bykjernen i små- og storbyene de drar kunder fra. Slik får man lagt opp til at folk kan bruke bilen, noe de oftere og oftere gjør, og får frigjort parkeringsplasser tett ved inngangen til senteret. Med kjøpesenterbyggeboomen de siste åra, har varehandelen blitt mer og mer sentralisert. Samtidig blir spesialiserte og mindre bedrifter skjøvet ut og må legge ned. Om vi ser på matvarehandelen, som er et viktig innslag i kjøpesentrene, er det visse ting som peker seg ut. Utvalget av varer er blitt større. Ferskdiskene flere. Ytre sett ser det bra ut. Vi har heldigvis ikke noen monopolsituasjon i Norge når det kommer til kjeder eller matvareprodusenter - ikke ennå. Men det er tegn som tyder på at en slik tilnærmet kan oppstå: Jeg tenker blant annet på Tines oppførsel i striden med Synnøve for noen år siden; og sist: Myndighetenes foreløpige grønne lys til en sammenslåing av ICA og NorgesGruppen. Saken avgjøres av konkurransetilsynet på nyåret.

Med innrykket av kjøpesentrene har bybildet i de aller fleste norske småbyer forandret seg. I oppveksten min var det store stridsspørsmålet om Storgata i Lillehammer skulle bli gågate eller ikke. Handelsstanden mente at folk ville slutte å kjøpe i Storgatas butikker om de ikke fikk parkere utenfor. Det ble gågate, folk strømmet til, handelen blomstret. I dag er sirkelen sluttet, på vrangen: Folk drar til Strandtorget utenfor sentrum, der de parkerer tett på senteret. Gågata lider. Noe liknende har skjedd i Moss, der jeg bor. I flere år var det eneste senteret Mosseporten, som ligger ved E-6. Dernest ble det bygget et kjøpesenter i byen, som ble til dronningen Amfi, og som var med på å tette igjen mulige lunger og rom i sentrum. Til slutt kom Rygge Storsenter, som ligger i Rygge kommune, men tett på Moss. I noen år har jeg gått til sentrum, hvor jeg har arbeidsplassen min.

Det jeg har lagt merke til (egentlig umulig å ikke legge merke til), er at sentrum nesten er tømt på hverdager. De som bruker sentrum i dag, består av en mengde utgrupper. De som henger i sentrum og rundt sentrene er hovedsakelig narkomane, alkoholikere, sinnslidende, gamle mennesker som bruker senterkafeene, uføretrygdede, rullatorbrukere, handikappede. Jeg kunne fortsette, og blant annet bli beskyldt for rasisme, men bildet er vel klart nok. Butikker i sentrumsgatene stenger, åpner, stenger, i et tempo som burde fått det til å lyse flammerødt både blant næringsdrivende og på kommunale kontorer i Moss. Og ikke bare det: Sentrumskjøpesenteret sliter også. Det er for mange sentere til en liten by.

Slik har altså sentrum blitt; mer eller mindre. Er det virkelig slik vi ønsker at det er slik et norsk småbysentrum skal være, og bli i framtida? Man snakket en gang om et levende bysentrum. I dag gjør man det samme, men med en helt annen betoning. Bakom synger: Et utdødd bysentrum.

Kjøpesentrene er matvarekjedenes bordeller. Man samler alt på ett sted, i stedet for å reke gatelangs. Kjedene er matvareprodusentenes halliker. Matvareprodusentene horer i sin tur med varene de lager. Hvor mange liter med vann har blitt sprøytet inn i kjøtt og fisk i åras løp, for å gi inntrykk av et volum og en vekt som ikke finnes? Hva med Noras «Hjemmelagede syltetøy»? Nei, Nora, løgn. Det dere selger er fabrikklaget syltetøy. Grilstad har en påleggspølse kalt salsiccia. Den blir presentert med «mexicansk styrke og norsk kvalitet». Salsiccia er egentlig en hjemmelaget italiensk pølse med masse smak. Grillstads perverterte versjon smaker semmert, med noe pepper. Slik kan jeg fortsette, med løgn på løgn og unngåelser fra matprodusentene.

Med senterdominansen omskoleres den norske befolkningen til å spise masseprodusert mat, uten særpreg; med elendige etterlikninger av originale, lokale produkter. Denne utviklingen fører i sin tur til Grandiosasyke; en tilstand som preges av numne smaksløker, vansker med å gjenkjenne og sette pris på unike smaker og kvalitet, samt et depressivt forhold til det å lage mat fra bunnen av. Ja, vi har fått norske nisjeprodukter, all ære til de som satser på det, men de er nesten alltid så dyre at folk flest lar dem ligge.

De som er med på å styre denne utviklingen er kapitalister; mennesker med altfor mye penger og makt. Mannen med den snille lua, Olav Thon, hadde en plan om å beleire Oslo/Akershus fra tre kanter. Han skulle sette opp et gedigent kjøpesenter ved hver av innfartsårene inn til Oslo: Østfra, nordfra og sørfra. På den måten ville man ha fått en pilegrimsvandring fra et område i Norge med størst befolkningstetthet, til Thons sentre. Resultatet ville blitt at kjøpesentre i Oslo og Akershus kom til å slite, og for noen ville det ha endt med nedleggelse. Altså en tilnærmet monopolsituasjon i praksis - om det ikke hadde blitt med Sandvika kjøpesenter.

Hvorfor skal man bygge byer, om de ikke blomstrer, hver på sin måte? Ingen ser ut til å ville ta et skikkelig tak i problematikken fra politisk hold. De øde sentrene er ett problem, et annet stikker dypere, og består av mange ledd. Jeg er inne på det lokale særpreget. De deilige smakene og finessen med mat laget fra et steds ideer, smaker og erfaringer. Det vi ser, er altså en omkalfatring av livsvaner, med overdreven bilbruk og perifere kjøpesentre, som to viktige faktorer. Småbyene er i ferd med å miste livsgrunnlaget, og rollen som by, der man samles og omgås sosialt. Kjedene er i ferd med å overta markedet helt: Skredderens og skomakerens tid er for lengst over. Slaktere og fiskehandlere er i trøbbel. I Moss har vi to filialer av slakter Ertnes, som selger eminent kjøtt og gode hjemmelagde produkter. Jeg vet at de har blitt motarbeidet av visse institusjoner og må kjempe en kamp for å klare videre drift.

Det er bare å ramse opp hvordan de største «aktørene» (legg merke til ordets nøytralitet) tyr til tvilsomme metoder for at de skal kunne grabbe til seg større og større deler av markedet, og gir faen i dem som får lide - også vanlige folk, de som ikke vet bedre. Noen med ansvar og tilgang på makt må våkne opp og motarbeide denne utviklingen, som ser ut til å gå mot en forbrukeristid. Til dere andre: Meld dere inn i Slowfood. Dra til Piemonte, hvor Slowfood holder til, og se hvordan småbyliv kan arte seg, og mat laget av menneskehender kan smake. Det de gjør på grønnsak- og kjøttmarket i Italia og Frankrike er ikke nostalgi. Det er framtida.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook