Black Debbath er en truet art i musikklivet. Det på tross av kultstatus, gjennomslag i offentligheten med etableringen av munnhell som «det er problemer innad i Høyre» - og Egil Hegerbergs relative kjendisstatus.

Delvis for å problematisere dette, delvis for å skape blest om sin nye albumutgivelse - men kanskje først og fremst for å tilfredsstille sin egen hang til originale og kreative lanseringsprosjekter, inviterte Black Debbath i går til debatt på Litteraturhuset. Under tittelen «Nå får det faen meg være rock!»

Slike postmoderne grep kan bli ganske flaue, med mindre det faktisk fylles med innhold som lever opp til konseptet. For det den stappfulle salen fikk, var faktisk en slags litterær salong. Knut Schreiner fra Turboneger redegjorde for Stonerrockens bakgrunn, og plasserte Black Debbath inn i en musikkhistorisk kontekst. Med sin typisk norske kulturbakgrunn, altså akademiker- og eller kunstnerfamilier, faller de utenfor den klassiske definisjonen av stonerrockere: anti-establishment, arbeiderklasse, søkende mot det overnaturlige, space og mytisk fortid. Til gjengjeld treffer de med det musikalske - med riff som kan trenge motstandsløst gjennom tåka av tjall, som Schreiner treffende beskriver.