Kjøteren

Nils Rune Langeland setter i fyr i alle leirer med sine karakteristikker av Norge som vaginalstaten. Hva er det som er så provoserende?

ALT FRA FEMINISTER

til Blindern-professorer roper nå et varsku om enfant terrible Langeland som våger å hevde at kvinnene nærmest har fått verdensherredømme med sin definisjonsmakt av moral. Men det eneste Langeland gjør er å definere seg som offer, og det er da ganske modig.

«KVELDSETA» ER NOE

av det mest underholdende man kan ha på nattbordet akkurat nå. Provoserende, ja, men når Langeland gir et innblikk i «Dei vakre kvinnenes univers», gir han samtidig et interessant blikk inn i enkelte menns tenkesett. En av Langelands mange teser er at kvinnen, som tradisjonelt har vært det urene kjønnet, nå har blitt det rene og moralsk høyverdige kjønnet. «Mennene må konkurrere med kvinnene om å vere mest sømelege innan ein feminisert nyviktorianisme,» skriver Langeland. I Langelands drømmeverden skulle det være slik at når kvinnen var satt fri fra alt åk og alle stengsler, burde det være overflod av det meste på kjønnsmarkedet. Men slik ble det ikke. For i vår tidsalder råder et nådeløst markedsprinsipp. Mannen skal tigge, kvinnen skal avvise. Eller som Langeland skriver: «Dess sterkare etterspurnaden er, dess mindre er tilbodet.»

DET INTERESSANTE VED

Langelands teser er ikke nødvendigvis at han har rett, men at han problematiserer en mannsrolle som synes å være i endring. Han får støtte av mannsforsker Jørgen Lorentzen, som sier at mannen er ute. Alt som er kult er kvinnelig. Men i skyggen av kvinnen står den tause mannen og bygger opp aggresjon. Det er kanskje noe av denne aggresjonen Langeland viser oss. Vi må ikke nødvendigvis prøve å godta den, men vi har i alle fall en plikt til å lytte. For kvinners verdivalg trenger ikke alltid sidestilles med fakta.

MANNEN ER TVUNGET

mellom to poler, ifølge Langeland. Han kan velge å framstå som et varmt, trygt, ordløst dyr, som kvinnen søker tilflukt hos, eller han kan velge å være kjøteren som innser at en trygg kvinnefavn og et godt måltid er forgjengelige goder. Kjøteren er en tragisk figur som vakler rundt på de åpne slettene med 17 halvlitere innabords. Men i Langelands øyne er det også kjøteren som har gjennomført alle revolusjonene i historien. Nå har kjøteren falt til ro som melankoliker under normalitetens herredømme.

«DU SKAL SI DET

som skader deg mest,» sa kulturradikaleren Helge Krog. Svært få rikssynsere lever etter denne læresetningen. For de fleste handler det om å framstille seg selv i et mest mulig korrekt og fordelaktig lys. Men det korrekte er som kjent både forutsigbart og kjedelig. Slik er det ikke med Langelands tekster i «Kveldseta». Langeland framstiller seg selv som en kjøter, et offer, en som selv har falt på alle slagmarkene og skvalper rundt fra bar til bar på Grünerløkka der han blir avvist av «dei vakre kvinnene».

VI KVINNER ER

ikke så ensartede som Langeland later til å tro. Den offentlige samtalen ville blitt langt mer spennende om flere kjøtere av begge kjønn kunne melde seg på banen. Og det er ikke slik at enhver samtale om mannsrollen trenger å bli snudd til å dreie seg om oss kvinner.