Kjøtt og kunnskap

KUNNSKAP: Det er muligens riktig som den vrede Hans-Wilhelm Steinfeld påstår, at vi er i ferd med å få de dummeste ungene i Europa, men problemet ligger ikke kun der: Senterpartilederens krumspring rundt rødt og hvitt kjøtt – og reaksjonene på disse – illustrerer et faktum som blir stadig tydeligere: I noen av vår tids viktigste spørsmål – som klima, miljø og helse – har både politikere, media og tilmed miljøorganisasjoner en skremmende mangel på kunnskap. Hvordan skal vi møte dagens og framtidas utfordringer når selv våre øverste tillitsvalgte og våre vaktbikkjer ikke forstår de mest grunnleggende trekk ved hvordan naturen og kroppen våre fungerer?

For å ta dette med rødt eller hvitt kjøtt: Det det kommer an på, er ikke først og fremst om kjøttet eller «rødt» eller «hvitt», men hvordan det er blitt produsert. Dette gjelder både om vi snakker klima eller helse. Sauekjøtt er rødt, men det finnes ikke noe mer klimavennlig kjøtt enn kjøttet fra utegående sauer. De bruker ressurser som ingen andre ville brukt. Et annet moment er at lokalt produsert mat forårsaker langt mindre klimagassutslipp som følge av transport. Undersøkelser i andre land viser også at kjøtt fra naturlig beitende dyr har et langt sunnere fett og kjøtt enn dyr som er fort opp på industrifôr. Spanske fjellgriser har til og med Omega-3 i kjøttet.

En ting er at norsk offentlighet ikke vet særlig om slikt, men man vil heller ikke vite. Det forskes verken på totale klimaeffekter eller helseeffekter av lokalt, naturlig produsert versus industriprodusert kjøtt. Dette burde være av stor interesse i en verden som blir mer og mer klar over klimautfordringene og kostholdets rolle for helsa (og dermed helsebudsjettene). Men norske politikere har tydeligvis ikke bruk for vitenskapelig kunnskap, det gir bedre oppslag i media om man skraper sammen en gjeng med kjendiser for å få «innspill» til aktuelle samfunnsspørsmål, som Karitas mannspanel. Når får vi et panel som skal synse om klimaproblemene?

Den store politiske utfordringen i dagens Norge er at vi er i ferd med å bli fullstendig kunnskapsløse. Oljerikdommen har gjort det mulig for oss å surfe på velstandsbølgen uten tanke på at vi kontinuerlig må bygge opp ny viten. Ikke bare for å få fram ingeniører og mattelærere, som mange tror, men for å gjøre Norge, som en demokratisk nasjon, i stand til å møte framtida. Hvordan skal velgerne kunne ta kloke beslutninger om vår felles framtid, når verken partiledere, miljøorganisasjoner eller journalister har den mest grunnleggende kunnskap om naturen?

I alt for mange år har vi vært opptatt kun av de ytre rammene rundt skole og forskning, mens innholdet har forvitret. I alt for mange år har de som har visst bedre, de som har sett forfallet på skolen og universitetene, latt dette skje. Kostnadene ved å varsle har tydeligvis blitt vurdert å være for store. Men hva med kostnadene som vil akkumuleres dersom vi lar denne kunnskapskollapsen fortsette? Det første partiet som tar denne utfordringen på alvor (og da snakker jeg om noe mer enn de ørsmå justeringene som Høyre og Venstre foreslår), vil få min stemme. For uten kunnskap hjelper det lite med god vilje.