Kjøtt og metall

«Crash» er en trist liten film om seksuell perversjon, om kjøtt og metall om du vil, i en sær beretning om et ektepar som dras inn i en bisarr og skremmende sfære der leken med bildøden gir de mest storartede orgasmer.

Filmen får premiere i Oslo, Bergen, Hamar og Kristiansand i dag - i hovedstaden i første omgang på Cinemateket, deretter Rockefeller og Sentrum Scene. Oslo kinematografer sa som kjent nei, og for å få det overstått: I likhet med enkelte brave medborgere lander også jeg på den lett schizofrene konklusjon at «Crash» burde vært vist på vanlig kino - og at Oslos kinodirektør gjorde rett i å synliggjøre sitt repertoaransvar ved å avvise filmen.

Frykten for kroppen

Skrekkregissøren David Cronenberg (f. 1943) er Canadas mester i det makabre - jeg minner om andre Cronenberg-titler som «Dead Zone» (1983), «Fluen» (1986), «Tvillingskjebner» (1988), «Naken lunsj» (1991) og «M. Butterfly» (1993). Hvis disse filmene og «Crash» har noe felles, må det være frykten for både det kjønnslige og det «kjødelige» - for kroppen og det den produserer, eller kan ledes til å frambringe: Kroppen som arena for nød og lyst i ekstrem forstand.

Bilen og eros

Science fiction-forfatteren J. G. Ballards roman «Crash» (1973), som filmen bygger på, er en mørk fabel om det 20. århundres menneske og én av dets frambringelser - automobilen. Cronenbergs versjon ligger i det ytre tett inntil romanforelegget. Det er mange menneskers nærmest erotiske hengivenhet og omhu for sine biler som her er kjørt ut i en slags (diskutabel) konsekvens. Ekteparet James og Catherine (James Spader, Deborah Unger) pleier allerede et noe ekstravagant, forpint seksualliv da James en dag kolliderer voldsomt med en annen bil, hvori en doktor Helen Remington (Holly Hunter), hvis mann blir drept. Etter sykehusoppholdet møtes James og Helen på en bilkirkegård og innleder et heftig forhold. Samtidig blir de kjent med den sykehusansatte Vaughan (Elias Koteas) og hans lugubre krets. Denne Vaughan dyrker celebre bilulykker med en sterk erotisk pasjon og rekonstruerer James Deans voldsomme død (1955) i en identisk Porsche med seg selv som Deans tyske mekaniker. Samtidig som han drømmer om å gjenskape Jayne Mansfields like sønderlemmende endelikt (1967) på highwayen. James og dr. Helen trekkes stadig sterkere inn i dette selsomme spinn av fysisk høyrisiko og seksuell spenning/utløsning.

Tapt dimensjon

Det er - synes iallfall jeg - gått med denne roman-filmatiseringen som det gikk med Cronenbergs versjon av William Burroughs\' «Naken lunsj»: Det blir, i all sin regi-briljans, et redusert foretakende. Regissøren mister den «sivilisasjonskritiske» dimensjonen hos en J. G. Ballard (teknologiens møte med den menneskelige psyke). Tilbake blir en dyster saga om noen menneskers skakkjørte seksualliv. Sørgelig for dem. Men hvor interessant for oss?