Kjøttets og magiens dikter

Endelig kan vi ønske Frangois Rabelais, karnevalets groteske realist, velkommen i norsk oversettelse.

Som en partiformann

Noen ganger blir verden så absurd at språket kollapser; som da Pantagruel «fattet en rettferdig dom i en strid som var forunderlig dunkel».

Partiformann Carl I. Hagen kunne ikke ha uttalt seg klarere enn seigneur Rupekyss i prosessen mot herr Råfis:

«Men legene mente at de utfra urinprøven ikke kunne se noe klart tegn i trappgåsens gange på at den skulle ha spist tveegget øks med sennep.»

Så hvorfor ikke ekskludere alle? In sacer verbo dotis.

«Så, så min venn, sa Pantagruel. Dette går fint. Snakk rolig og ikke hiss Dem opp. Jeg forstår saken.»

For den store Pantagruel har dobbelt lag av intelligens, og tilegner sine kjennelser alle berømmelige drukkenbolter og inderlig kjære syfilitikere, måtte Gud være lovet.

En fastlagt formel

Både «Pantagruel» (1532) og «Gargantua» (1534) følger et fastlagt skjema fra ridderromanen: Innledningsvis fortelles det hvordan Pantagruel regner sin ætt og eldgamle stamtavle i 42 slektsledd - like mange som mellom Adam og Jesus, ifølge Bibelen - og om hvordan han kommer til verden da faren, den gåtefulle Gargantua, var fire hundre og fire snes og førtifire år. Rabelais beskriver nøye deres oppvekst og utdannelse som forspill til navngjetne bravader i voksen alder.

På en studietur i Paris blir kjempen Gargantua så lei av alle storøyde og kopete tosker at han må sette seg til hvile på tårnene i Notre-Dame-kirken:

«Smilende løsnet han den flotte skamkapselen sin, slengte sitt organ ut i været, og pisset dem ned så voldsomt at han druknet tohundre og seksti tusen fire hundre og atten stykker av dem, foruten kvinner og barn.»

Rabelais parodierer her Matteus 14, 21 der Jesus i ødemarken metter «5000 menn, utenom kvinner og barn». Siden kom Gargantua til å tenke på at klokkene i kirketårnet kunne passe som bjeller rundt halsen på hoppen hans, som han hadde tenkt å sende hjem til sin far fullastet med oster fra Brie og fersk sild.

En mening med alt

Som i all annen stor litteratur er det en mening med alt. Mannen som kommer til Gargantua for å kreve klokkene tilbake på vegne av Kirken, er magister Knullius, en sann bærer av teologiens pontifikalier: stor vom og pompøs tale.

Ego sic argumentor: Omnis klokka, klokkabilis, in klokkerio, klokkando, klokkativo. Ergo gluc, uttaler magisteren - som egentlig er ute i sitt eget ærend. Han er nemlig lovet en pølsebit og et par bukser om han klarer å få klokkene utlevert. Dermed utleverer Rabelais for all tid presteskapets tåketale, hykleri og egeninteresse.

Hvem var han?

Hvem er denne «kjøttets og magens dikter», som Victor Hugo sa, denne satirikeren som sjonglerer så elegant at kjøkkenlatin, briljante ordspill og høyttravende nonsens går opp i en høyere enhet?

Frangois Rabelais var en lærd og dannet mann som tjente sitt brød som lege i Lyon, da han begynte å skrive satiren om kjempen Pantagruels heltemodige liv og virke.

I samtida ble hans humanistiske og antiautoritære budskap fordømt av de konservative teologene ved Sorbonne-universitetet. Det var en farlig situasjon i et århundre da kjetterbålene flammet. Dikteren allierte seg derfor med kong Frans I, som lå i strid med paven, og vi vet at kongen utvirket et prestekall med god lønn og lite arbeid.

Rabelais' burleske bøker - de er fire i tallet med «Pantagruel» og «Gargantua» - er et korstog mot dumhet og dobbeltmoral. Med den groteske latteren som våpen i kampen for rettferdighet viderefører Rabelais en tusenårig folkelig tradisjon. Ved å framstå som bærer av den komiske kulturen, skaper han den moderne europeiske litteraturen sammen med Dante, Boccaccio, Shakespeare og Cervantes. Intet mindre. Den som tviler, skal lese den sovjetiske litteraturforskeren Mikhail Bakhtins store verk om Rabelais og den folkelige kulturen under middelalder og renessanse.

En tolerant mann

Rabelais kan leses på mange måter, selvsagt. Den som søker, vil finne en variant av kampen mellom det gode og det onde, til og med et filosofisk verk om hvordan verden bør være - materialisert i klosteret Thélhme (av gresk vilje, ønske) - et idealsamfunn der devisen er «gjør hva du vil». Men mest av alt fryder vi oss over burleske samtidsbilder, små utsnitt av virkeligheten som Rabelais forstørrer og fortegner til de står der som evige minnesmerker over menneskelig dårskap og klokskap.

Vi leser om Epistemon som mister hodet i kamp med jetter, og hvordan helten Panurge ved hjelp av oppstandelsessalve og sitt eget veder-kvegende mannlige lem bringer liv i den døde; et resterende snev av sår hals bøtes med sukkerbrød og sur vin.

Historien overgås knapt av den samme Panurges framstøt overfor en vakker og fornem pariserinne. Han hopper over preludiene og henvender seg direkte til den ærbare:

- Madame, det ville være svært nyttig for staten og Deres familie, og deilig for Dem, om De ble paret med mine arveegenskaper.

Slutten på historien

Avvisningen blir brysk, men hevnen er søt. Slutten på den historien, og mange andre, får du altså i «Pantagruel» og «Gargantua». Bøkene er fremragende oversatt fra mellomfransk av Erik Ringen og utstyrt med 501 fotnoter. Thomas Lundbo har skrevet særdeles lærde innledninger. Ja, Pantagruel, med sitt doble lag av intelligens, kunne neppe gjort det bedre. Neste vår vil Bokvennen forlag utgi Rabelais' fortelling om Panurges gifteplaner. Også en fjerde bok, «Reisen til Bacbuc», forberedes. Da vil et stort stykke kulturhistorie være lykkelig tilgjengelig på norsk, omsider.