Kjøttsøvn

Marianne Røise Kielland (23) debuterer med bok i høst.

- Det er mange som synes «Kjøttsøvn» er en schtøgg boktittel, innrømte Marianne Røise Kielland (23) nylig.

Men det er en grunn til at boka heter det. Les utdrag!

REMI

Jeg kjørte fort, nå kjører jeg sakte. Det er siste turen hjem. Sveiver ned vinduet og stikker ut hånda, lar den dingle så den når brøytekanten. Veit ikke hvorfor jeg aldri har gjort akkurat det før, det er ganske kult. Ray, ray. Det er jo litt rart. Brøytekanten er her på venstre side. Jeg må glise. Jeg er på feil side av veien. Det er sånn man egentlig ikke gjør, veit du, kjører på venstre side av veien, men jeg gjør det nå. Det går greit om jeg synger på sangen jeg har laga. Det er like før jeg kan høre de elektriske gitarene i bakgrunnen.

«I remember how good you were

I loved you like a father –

Hvis jeg trykker på gassen noen steder og ruser motoren. Brooooom!

«– When I opened the door and closed it again. Brooooooom!

Felt your smell and you were my friend

The key in the hole and the sound you made. Broooooom!»

Jeg kjører oppom Reinsvoll enda det er jo en bra omvei hjem til Hov kan du si. Siste turen hjem. Og det er noe i veien. Herregud! Jeg svinger over til andre sia. Best det. Det er en gutt, en ungkalv. Han er ikke så høy, men han står midt i. Jeg kjører helt inntil han, men han flytter seg ikke. Sveiver ned vinduet på motsatt side.

– Faen, sier jeg, – hva driver du med?

Gutten stikker hodet inn i bilen.

– Vet ikke, sier han, – har du skyss?

Hva skal man si?

– Ja, sier jeg, – hvor er det du skal?

– Oslo, svarer han, og har allerede åpna døra. Det er jo der jeg kom fra. Det er jo feil vei. Jeg må bare snu og kjøre tilbake.

PEER

– Er han ikke der? sier jeg.

– Nei, vi har ingen Preben her, kanskje han er på en annen avdeling. Damen er tjukk og har vanlige klær, men et skilt er festet til genseren hennes og på bena har hun hvite sko med små huller i. Slik ser man ut dersom man jobber på et galehus i Reinsvoll. Det er langt hjemmefra, flere timer med tog fra Oslo. Jeg savner solbrillene mine. De jeg kjøpte brukt og dyrt for to dager siden. De er glemt igjen – jeg tror på kjøkkenbordet i leiligheten på Grønland. Og akkurat som i går. Akkurat som i går er jeg her på Reinsvoll.

– Sikker? sier jeg, – jeg må se ham nå, det er noe alvorlig.

Med en gang ordene er sagt, «jeg må se ham nå», kjenner jeg kvalmen komme som en syk mann til magen.

– Nei, jeg er lei meg, men han er ikke her, prøv 1 B, sier hun , – der nede, du kan følge skiltene.

Hun peker. Det er en lang korridor. Jeg blir redd og vil gråte, men jeg er redd jeg ler, jeg ler henne opp i ansiktet. Enden er en liten firkant.

– Svært lang korridor dere har her, hvor lang er den? fniser jeg.

– Den er bortimot 700 meter, svarer hun og stirrer som om hun aldri har sett noen smile før. Jeg blir bare stående.

– Ja, den er lang, sier hun, – skal jeg følge deg, kanskje?

– Ja.

Ser man på skoene hennes, kan man ta feil og tro vi går raskt, men det er kun fordi beina hennes er korte og hun tjukk. Egentlig går vi sakte. Hun stopper og venter på meg.

– Hva er det som er hendt? spør hun.

– Jeg vet ikke, svarer jeg, innser med ett at det var et temmelig latterlig svar. Jeg tar meg til kinnskjegget, – en ulykke, legger jeg til.

– Uff, da.

Korridoren svinger svakt til venstre, vi går videre. Et skilt annonserer «Arbeidsstue» – mange fjøler i et vindu. Jeg stopper. Lyset i korridoren er så sterkt at jeg speiles i glasset. En ung mann med kinnskjegg og nesten røde øyne. Fordømt med de solbrillene. Pleieren ser granskende på meg, men det eneste høflige spørsmålet til rådighet er oppbrukt. Hun kan ikke spørre mer nå, og jeg kan ikke si hvorfor jeg allikevel får lyst til å forklare.

– Dette må være sånn det er i helvete, sier jeg, – er det ikke fælt å jobbe her? – Nei, sier damen og ser i gulvet, – det er slett ikke så ille skal du se … Her er vi!

Hun stopper foran en dør og venter på meg. Rekker meg en lapp og spør om jeg husker fødselsdatoen til Preben.

– Ja da, sier jeg. Hun vil jeg skal skrive den ned så hun kan finne ham på datasystemet. Jeg adlyder. Forsøker å notere på lappen i hånda mi, men det går ikke – underlaget er for mykt.

– Kan jeg låne ryggen din? spør jeg.

– Hva?

Jeg løfter lappen.

– Å ja! Klart det!

Hun bøyer seg helt ned, nesten på huk, for at jeg skal få skrive best mulig. Det fete og hvite hun har rundt livet, tyter ut av genseren. Jeg synes hun ofrer mye for min skyld.

– Sånn, sier hun da jeg er ferdig, smiler: – Du kan vente her så går jeg opp og sjekker.

Idet døra skal til å gå igjen, låse seg automatisk for så bare å kunne åpnes fra den andre siden, rykker jeg til og plasserer fingeren i dørsprekken. Hun snur og kommer tilbake.

– Vent her, du, sier hun strengt.

– Ja.

Det sier klikk, jeg er alene.

En gang for noen år siden ble jeg stående utenfor døra der Preben og foreldrene hans bodde i Løvenskiolds gate, Frogner, Oslo vestkant. Huset hans lå bare fem minutter med sykkel fra mitt eget, men denne dagen hadde jeg gått gjennom Frognerparken og gatene ved Majorstua så sakte at en hel time hadde passert. Jeg husker jeg tittet opp på vinduene i tredje etasje og det slo meg at alt på Prebens hus var stort. Da Preben kom ut, spurte jeg om det ikke ble ekko når han gikk i trappene. Men Preben sa at nei, det ble det ikke. Underlig. I denne korridoren er det heller ingen klang. Den er smal, de har malt den gusjegrønn og latt lampene speiles i malingen. Jeg kan høre pusten bråke i lungene mine. Denne korridoren er det nærmeste jeg kommer ingenting: Vakuumet du leter etter når du lukker øynene om natten for å sove, men frykter skal bli værende idet du åpner dem igjen. Ny dag.

Jeg hører skritt som blir raskere og til slutt løper. Snur meg og vet at gangen vil være like lang som før, den kom ikke løpende for å knuse meg her jeg sitter. Det var bare noe jeg fikk for meg, enda: Jeg er ikke full, jeg står helt stille.

– Hei! Unnskyld at det tok så lang tid!

Damen er tilbake.

– Hvor er Preben? spør jeg. Damen rister på hodet.

– Nei, han er nok ikke på dette sykehuset i det hele tatt, sier hun, – du må ha hørt feil.

Da er det jeg smiler igjen, smiler så jeg rister.

– Nei, han er vel ikke det, sier jeg, – han bor jo ikke her. Jeg bare tuller – Preben er borte nå.

Jeg løfter på skuldrene. Det blir en pause der damen ser på meg og ikke riktig vet hvor hun skal gjøre av den fete kroppen. Hun tar et skritt imot meg, jeg blir nødt til å spørre:

– Men hva med Solveig? Har dere en som heter Solveig her?

Med en gang ordene er sagt, senker jeg blikket og vet: Jeg vil ikke vite svaret. Trenger ikke solbriller. Jeg ser svart. Vinter/Vår 2001, jeg er 22 år: Den lange korridoren. Jeg får den i øyet og løper som en gal.

NINA

Øynene mine er åpne. Jeg ser ingenting.

– Jeg er blitt blind, tenker jeg, – søren

. Et lite sekund seinere skjærer solen meg i øynene. Jeg svelger. Jeg ser en togkupé og gjennom vinduet registrerer jeg snø. Og skog. Vi er ute av tunnelen. Jeg dunker på døra. Først en gang ganske svakt med knokene til høyre peke- og langfinger. Deretter to ganger hardt med hele håndflaten. Jeg svelger for n-te gang. Det sier klikk. Skiltet med rød «opptatt»-innskrift skifter farge. Grønt. Ledig. En ung mann med kinnskjegg foran meg.

– Unnskyld, sier han.

Jeg tar et skritt framover. Kinnskjegget blir stående og stirre på meg.

– Jeg må spy, sier jeg og dytter ham bort.

Det ligger en dam av rød og tyktflytende væske i do. Jeg vet ikke hva jeg kan ha spist. Dodøra går opp bak meg.

– Går det bra?

Kinnskjegget står i døråpningen. Jeg registrerer øynene hans. De er nesten mer røde enn blå. I en brå bevegelse drar jeg døra til meg. Kinnskjegget plasserer en fot imellom.

– Går det bra? sier han.

– Kuken, sier jeg.

Kinnskjegget tar seg til kinnskjegget og sier jeg «ser svært dårlig ut», han spør om vi «muligens burde tilkalle hjelp». Han sier «hjelp kan være godt for noen og enhver».

– Kuken, sier jeg og himler med øynene.

Kinnskjegget flytter foten. Jeg låser. Et øyeblikk lukker jeg øynene og kjenner dunkene fra toget gå gjennom kroppen. Dunk-kadunk. De følger klumpen bak ribbeina. En bakfull søndags techno.

– Men det går bra? hører jeg gjennom døra.

– Var ikke du akkurat på do? sier jeg.

Kinnskjegget svarer ikke.

– Er du ikke ferdig?

– Jo.

Jeg låser opp og åpner døra.

– Men så gå da, sier jeg.

Kinnskjegget forsøker å smile. Han klør seg i kinnskjegget og begynner å tørrhoste i stedet. Jeg vil lukke døra.

– Vent!

Kinnskjegget siger ned langs veggen og forsøker å kvele hostelydene mens han sitter på huk. Han veiver med hånda.

– Ja?

– Jeg bare lurte, hoster han, – alt er bra, eller? Det går bra med deg?

– Ja, fniser jeg, – alt er bra. Alt er bra med meg.

Jeg lukker døra og låser. Gjennom det sotete vinduet på do farer noe grønt forbi. Granskog. En grønn masse man kan kutte seg opp på, gå seg vill i, eller som nå: Titte ut på og forstå at skogens konge bare er en skogeier. Han har plantet trærne så tett at de nesten snubler i hverandre.

Jeg går en runde rundt meg selv og registrerer: Ingen jakke, ingen veske. Fire sting med blå tråd i panna. Jeg drikker vannet det står jeg ikke skal drikke av, og vet det er en feil. Jeg ler ikke. Jeg lukker øynene.

– Unnskyld?

Noen sier unnskyld og rister meg i skulderen. Jeg våkner for andre gang og ser i et bryst. Det er dekket av en mørk jakke med striper på. En uniform. – Du kæn itte sove her, sier den.

– Nei vel.

– Går det bra?

Jeg fjerner uniformsarmen fra skulderen min. Jeg sier jeg ikke har noen billett.

– Da lyt du kjøpe en, da veit du, sier uniformen.

Latterlig dialekt. Jeg sier jeg ikke har noen penger. Uniformen setter seg på huk og tvinger meg til å se seg i øynene.

– Så, så, den snakker tregt, – å har du reist fra?

Jeg titter over uniformsskulderen. På veggen henger et skilt som pent ber passasjerer om ikke å trekke ned når toget står stille. – Du står ikke stille, tenker jeg. Uniformen gjentar spørsmålet sitt.

– Oslo? spør jeg tilbake.

– Ja vel. Hvor skal du?

Jeg strekker armen ut og plukker uniformen på skulderen. Magen min rykker til enda en gang. Uniformen smiler.

– Hvor skal du? sier den.

Jeg trekker pusten.

– Det går greit, sier jeg, – jeg kan gå av på neste stasjon. Kuken.

15 minutter seinere ser jeg toget gli ut fra perrongen jeg står på. «Reinsvoll». Toget er gått, jeg er alene.

DEBUTANT: Marianne Røise Kielland har skrevet «Kjøttsøvn». Tittelen, sier hun, spiller på følelsen man har når man har spist to biffer i stedet for én, og prøver å sove.