ANONYM GLEDE: Nico Widerberg har kommet dårlig ut av saken, mens den anonyme giveren kan sprade rundt og dele hemmeligheten i all fortrolighet — der det føles beleilig. Foto: Lise Åserud / Scanpix
ANONYM GLEDE: Nico Widerberg har kommet dårlig ut av saken, mens den anonyme giveren kan sprade rundt og dele hemmeligheten i all fortrolighet — der det føles beleilig. Foto: Lise Åserud / ScanpixVis mer

Kjære anonym

Hei, du anonyme giver av 22. juli-minnesmerker. Du bør sørge for å holde HELT tett, eller stå fram snarest.

Sikker på at du ikke har fortalt om dette til noen? Bare noen få? Du har ikke hvisket en venn eller to, et familiemedlem eller tre i øret at du er personen som har tilbudt en skulptur til alle de 56 kommunene i landet som er rammet av 22. juli-tragedien?

Helt siden denne saken dukket opp i mediene er det en assosiasjon som har slått meg. I en episode av den amerikanske humorserien «Curb Your Enthusiasm», har hovedpersonen Larry David donert penger til en ny fløy ved et sykehus i Los Angeles. På markeringen av åpningen av fløyen viser det seg imidlertid at det er en annen som også har donert penger. Til enda en ny fløy. Denne giveren er anonym.

Larry Davids bidrag blir satt fullstendig i skyggen av donasjonen fra denne anonyme giveren, som, uselvisk og uten tanke på oppmerksomhet rundt sin egen person, har øst fra sine private midler for å bidra til allmenn glede. Den anonyme blir hyllet på åpningen, men skjønt - helt anonym er han ikke. Det er Ted Danson (kjent fra «Cheers», som spiller «seg selv» i denne serien) som er den anonyme giveren, og han har selvsagt fortalt dette til enkelte utvalgte. Snart vet alle det. Det hviskes med beundring i stemmen: Ted Danson er den anonyme giveren. Det irriterer selvfølgelig vettet av den lettantennelige Larry David, som freser mot kona (som også er blitt innviet i den anonymes virkelige identitet): «You’re either anonymous, or you’re not!»

Komikken i sketsjen ligger i poenget at anonyme givere naturligvis også er ute etter anerkjennelse. De får den ved å spre sannheten til noen få utvalgte - ikke nødvendigvis alle, slik som i karikaturen i «Curb» - men til dem det føles fint og kanskje beleilig å dele med. En politiker, kanskje? Noen som vil akte deg høyere etter en slik handling, og kanskje gi deg en særbehandling ved neste korsvei.

I dette tilfellet har også anonymiteten gitt mulighet til å legge helt urimelige føringer for gaven: kommunene måtte si ja i ekspressfart, før 10. februar. Og minnesmerket skulle utformes av én utpekt kunstner: Nico Widerberg. Jeg har ikke tenkt til å skrive et eneste stygt ord om Widerberg. Jeg har snakket med ham selv noen ganger, vi hadde barn i samme barnehage en periode. Han er den som har kommet dårligst ut av denne saken, hvor hans faglige dyktighet er blitt gjenstand for debatt - i tillegg til hans tilknytning til rike kjøpere som Kjell Inge Røkke og Stein Erik Hagen. Riktignok er dette en feit kontrakt, men omdømmemessig har saken vært en katastrofe for kunstneren - som har fått en rekke kolleger mot seg.

Imens kan herr eller fru anonym snike seg rundt og møte inneforståtte, beundrende blikk fra dem han eller hun har følt behov for å dele hemmeligheten med. Widerberg må ta støyten, selv om han faktisk er en av de få som definitivt vet hvem anonym er. Så, kjære anonym: At gaven antakelig var i mangemillionersklassen, gjør deg ikke mer edel. Du hadde sikkert råd til det. Det eneste riktige du kan gjøre nå er å holde HELT tett. Ikke fortelle det til en sjel. Eller, bedre: fortell det til alle - snarest. Din feiging.