- Klag ikke, vi lever i en god tid

Etter en kjedelig sommer, der evnen til å klage har vært større enn evnen til å lese, kjenner jeg en trang til å komme med et korrektiv på vegne av vår samtid og vår litteratur.

I diverse aviser har gode forfatterkolleger og kritikere fra så godt som hele Norden i gjentatte agurkoppslag akket seg ved den litterære situasjonen. Madeleine Grive, redaktør av det svenske tidsskriftet «90-tal», klager over det som skrives, og lengter tilbake til 80-tallet. Flere norske aktører roper varsku, som vanlig. Nå kan det godt tenkes at avisredaksjonene, med sin ubetalelige teft for akk og ve, må ta sin del av skylden for sommerens tristesse. Men likevel: Alle synes plutselig å være enige om at det som skrives av, og om, skjønnlitteratur, er såre svakt.

Dette er - venner! - ikke riktig. Det speiler etter min mening et gammelt fenomen, og dette fenomenet heter: «Glad, mett, fet og trøtt». Jeg mener de ulike talerne i den svakt styrte debatten både i Aftenposten, Dagbladet og Dagsavisen har oppvist dårlig evne i å lese vår tid og vår litteratur.

  • Min påstand er som følger: Vår samtids litteratur er så sterk at dens styrke gjør blind, og mange henfaller til syting. «Ah!» sier vi, «enda en bok om familien! Ah! Enda en kort roman om naivitet! Ah! Enda en altfor lang roman om alt!» Studiet av de feterte og mette har gode dager. Øystein Rottem er den eneste jeg har sett uttale seg med positivt fortegn om det som skrives nå. Ære være ham for det.

Men la det være klart: Dette er gammelt som fjellene. Hva er det? Det er Selve Samtidens lodd: Å ikke kjenne seg selv.

Nåh! Men så la oss prøve!

  • Selv fikk jeg æren av å debutere i 1995 - ja, jeg sier æren. Fordi jeg kjenner meg beæret over å skrive og leve i vår tid. Misforstå meg som det sømmer seg: Det er ikke en moralsk ære, i moralsk henseende kan vår tid måle seg med hvilken som helst barbarisk og stupid tid. Men - om vi kan tillate oss det: Forsøk å vurdere tiden ut fra dens kreativitet og temperatur, og dermed dens rom for spekulasjon, empati, undersøkelse. Altså: ut fra det som skaper, for eksempel, god litteratur. Da blir det en annen vise, og jeg tror: visen om en tid som gir sterk kunst.

Vi som debuterte på 90-tallet burde også oppvise ydmykhet overfor den litterære arven. Vi etterfølger og skriver samtidig som så gode forfattere som Jan Kjærstad, Jon Fosse, Gro Dahle, Hans Herbjørnsrud, Svein Jarvoll, eller avdøde Tor Ulven, for nå å nevne en liten del av kobbelet. Dette er en uhyre sterk liste som kan måle seg med en hvilken som helst epoke i vår litteraturhistorie (kanskje med unntak av Ibsen-Obstfelder-Garborg-tiden?) - det skulle kjennes godt og kvessende å utfordre slike kolleger.

  • At svenskene lider av et 80-tallskompleks, har lenge vært tydelig. De skriver i skyggen av Stig Larsson, Katarina Frostenson etc - denne generasjonen som med en veldig styrke avløste 70-tallet. Men yngre forfattere som Carl-Johan Vallgren eller Magnus Dahlström viser at den svenske litteraturen byr på stor pasjon og innsikt, om de ikke kan skilte med så sterk 90-talls-litteratur som vi kan i Norge. Hva Danmark angår, synes jeg danskene har større grunn til bekymring; det jeg har lest av samtidig dansk litteratur, er betraktelig svakere enn både den norske, svenske og islandske. På Island står innovatørene i kø i generasjonen etter de to store Einarene, Karason og Mar Gudmundsson. Her er nok å nevne for oss ennå ukjente navn som Sjsn eller den purunge Andri Snær Magnason.
  • Så: ta dette vitnesbyrdet om en bra tid på tampen av en trøtt sommer. Evnen til å klage kan nå ha godt av å erstattes med evnen til å lese. Dette gjelder de sedvanlig utskjelte kritikerne og formidlerne, men det gjelder også mine kolleger.

Venner! Triste som glade! Vi lever i en god tid!