Klage på sensur til liten nytte

MANGE STUDENTER

klager på eksamensresultatet. En fersk undersøkelse ved NTNU viser at over 60 prosent av klagene kom fra studenter som hadde strøket til eksamen. Tre av fire klager førte ikke til endringer i endelig karakter. Tall fra Universitetet i Bergen bekrefter det samme: Hele 85 prosent av juridikumstudentene som klaget, målt over en femårsperiode, ble stående på samme karakter.

Ifølge universitetsloven har studenter som har vært oppe til eksamen eller prøve, rett til begrunnelse og klage. De kan klage over formelle feil ved eksamensavviklingen, og over sensurvedtak, som oftest en karakter. Studentene kan be om begrunnelse for sensurvedtaket før de klager, eller de kan klage direkte uten forutgående konsultasjon. Ved skriftlig klage skal det være minst to nye sensorer, hvor av minst én ekstern.

Undersøkelsen ved NTNU viser at det er de svakeste sivilingeniørstudentene som klager oftest. Studenter som kun ba om begrunnelse, hadde vesentlig bedre karakterer enn de som fremsatte formelle klager. Bare 13 prosent av de nærmere 1000 klagene i undersøkelsen førte til positiv endring, mens 11 prosent førte til dårligere resultat.

OMFANGET AV

sensurklager varierer mellom fag og institusjoner. Noen stikkprøver ved norske universiteter og høgskoler tyder på at få har noen samlet oversikt, heller ikke økonomisk. I det hele tatt er det mye vi ikke vet i mangel av god statistikk. Det er et åpenbart behov for mer omfattende dokumentasjon på dette feltet. Siden institusjonene mangler nødvendige data for å vurdere lovens konsekvenser, gis det heller ikke grunnlag for læringssløyfer med sikte på å forbedre ordningen.

Undersøkelsen ved NTNU er i seg selv tankevekkende. Arbeid med sensurklager krever betydelig tid og penger, som i de fleste tilfelle ikke fører til endringer i sensurvedtak.

Samtidig er læringsutbyttet for de involverte partene lite eller helt fraværende. Kanskje er det på tide å spørre: Bør også universitetsloven endres i tråd med en mer læringsorientert tenkning ved eksamen og sensur?

Større vekt på læring og utvikling ved vurdering er et bærende prinsipp i Kvalitetsreformen for høyere utdanning. Dersom omfanget av åpenbart grunnløse klager blir redusert, kan også universiteter og høgskoler bruke mer av sine ressurser på primæroppgavene undervisning og forskning.

I Australia stiller lovverket flere krav til studenter som ønsker å klage på karakteren. Ved Edith Cowan University, for eksempel, skal besvarelsen og vurderingen først gjennomgås sammen med faglærer. Studentene har rett til å få en muntlig begrunnelse for sensurvedtaket. Dersom de mener at begrunnelsen ikke er god nok, kan de velge å fremsette en formell, skriftlig klage. Men denne klagen skal være begrunnet fra studentens side. Det australske lovverket krever at studenten argumenterer for sin sak på et faglig grunnlag. Kandidaten må da sette seg inn i sin egen besvarelse på nytt, og vurdere den med utgangspunkt i kriterier for karakterfastsetting. Faglige krav til innhold og kriterier for vurdering skal være transparente, det vil si at de skal være åpne og mest mulig konkrete. I Norge har studentene rett til å se skriftlige retningslinjer for sensur der slike finnes, men det er ikke noe krav om dette i loven.

SPESIELT PÅ TO

punkter tror jeg den norske universitetsloven kan forbedres. Dersom en ser sensurklage i et læringsperspektiv, ville det være nyttig å kreve obligatorisk samtale med begrunnelse før formell klage på sensurvedtak framsettes. Mest sannsynlig blir mange klager fremmet rett og slett fordi studentene ikke evner å bedømme sin egen prestasjon, spesielt ikke i tilfelle der vurderingskriteriene er ukjente. Dette ville fungert som et filter og bidratt til å luke ut en rekke grunnløse klager. Samtidig ville kandidater som får en dårligere karakter på grunnlag av klage, kanskje vært spart den opplevelsen.

Et annet punkt gjelder retten til klage uten begrunnelse. Krav om konsultasjon med faglærer eller sensor, med vekt på kriterier og vurdering av egen besvarelse, ville gitt studentene et grunnlag for å føre en faglig argumentasjon om hvorfor et sensurvedtak eventuelt bør endres. Det krever i sin tur grundig gjennomgang og argumentasjon fra studentenes side. Dermed gis det ikke lenger rom for den rendyrkete opportunisme.

En konsekvens vil være at klagesaksprosessen i større grad tar preg av en dialog mellom student og faglærer/sensor enn det som er tilfellet enkelte steder nå. Det er ikke bare studenter som lærer av slik kommunikasjon, det gjør også faglærer og sensor. Ved å begrunne synspunktene sine eksponerer studenten sin egen tolkning av faglige standarder. Faglærer og sensor må på sin side møte studentenes argumentasjon, og kanskje gjennomtenke innhold, evalueringsformer og vurderingskriterier på nytt.

PÅ GRUNNLAG AV

en anbefalt løsning fra departementet har NTNU imidlertid valgt å gå den motsatte veien. Ved ny sensur skal sensorene skal verken ha tilgang til kandidatens opprinnelige karakter eller eventuelle begrunnelser. Forskriften uttrykker et ønske om en ny, uhildet vurdering med vekt på rettferdighet og objektivitet. Vurdering er imidlertid i mange tilfelle en sterkt skjønnsbasert virksomhet. Enhver pålitelig vurdering forutsetter bruk av kriterier, og det virker underlig at ikke disse skal være kjent ved all sensur i faget.

Sensurvedtak skjer ikke alltid alene ut fra individuelle prestasjoner, men også ut fra gruppens nivå. «Rettferdig» vurdering har altså ikke bare med egen prestasjon å gjøre.

Universiteter og høgskoler har en oppgave i å styrke kvaliteten i studentenes læring, blant annet ved å synliggjøre kriteriene for slik læring. Det er en forutsetning for at studentene forstår hva kvalitet i læring handler om. Større vekt på dialog og begrunnelser ved sensurklage vil trolig også styrke respekten for akademisk arbeid generelt.