Klager uten retning

Allerede i tittelen indikerer Terje Johanssen at han ønsker å nærme seg krigens grusomheter slik de mest utsatte opplever den, ut fra følgende tanke: I militær forstand er frontavsnittet den mest utsatte gruppen soldater i et slag, de som befinner seg nærmest eksistensens ytterpunkt.

Årets diktsamling er en frittstående forlengelse av «Frontavsnitt. Dikt for det 20. århundre» (1996), og er et resultat av utstillingen «Frontavsnitt» som ble vist på Forsvarsmuseet i Oslo sist høst, et samarbeidsprosjekt mellom Terje Johanssen, kunstnerne Arne Nilsskog og Ragnhild Monsen, og komponisten Arne Nordheim. Et utdrag av Nordheims komposisjon for kontrabass er derfor gjengitt i boka, sammen med en «gjendiktning» av den sumeriske prestinnen og poeten Enheduannas over 4000 år gamle hymne «Inannas opphøyelse».

Løfte

Dikteren og krigen. Temaet er stort, og står sentralt i vårt århundres litteraturhistorie. Utbruddet av første verdenskrig ble av mange berømte tysk-språklige modernister mottatt som et løfte om nødvendige forandringer, og det var ikke bare de villeste avantgardistene som så det slik. Thomas Mann skrev at han følte seg grepet av en følelse av renselse, opprømthet, befrielse, og var blant de mange kunstnere som meldte seg frivillig, riktignok for å bli avvist, romanskriving herdet alt annet enn kroppen. Annen verdenskrig ble ikke mottatt med samme entusiasme, og endte i Theodor W. Adornos credo om umuligheten av å skrive dikt etter Auschwitz.

Hvordan forholder så Terje Johanssen seg til temaet? Det er en stor oppgave han har gitt seg selv, å gå inn i klagediktningens lange historie for å skildre sin samtids grusomheter, altså velge en annen strategi, ikke godta språkets sammenbrudd som redskap egnet til å skildre vårt århundres virkelighet. Det er mulig at hans tekster fungerte godt som en del av utstillingen, men nå presenteres de som en diktsamling, og på noen få unntak nær, har jeg vanskelig for å se at han med sine klagesanger lykkes i å skildre verdens ulykke, verken i form av innlevelse som trekker leseren inn i grusomhetene, eller i form av det man kanskje kan kalle kunstnerisk forløst indignasjon.

Åpne

Johanssens dikt er åpne, og i dels poetiske, dels umiddelbare vendinger formulerer de en medfølende avmakt både overfor krigsofrenes ulykke og sin selvpålagte oppgave. Problemet er at de stadig på nytt stopper der, i innsirklingen av sitt tema, uten å komme lenger. Klagesangene anno 1999 står i mine øyne i fare for å oppløse seg i vage formuleringer som ikke formidler verken nytt språk eller ny erkjennelse. Krigens grusomheter forblir fjernsynsbilder, en påminnelse om at det er nettopp fjernsynsskjermen diktere i vår del av verden er henvist til når de skal samle krigserfaringer. Det er en posisjon som ikke gjør det enklere å formulere seg med troverdighet.

I diktet «Kind» heter det da også: «Skyggord bare som snillhet i språket/forakter jeg. Forakt språket, også du!/ Ingen foraktes så høyt som han fortjener/heller ikke jeg.»

Og diktet «Latter» heter det bl.a.: «Poeter i krig, krig i poetene./ De ruller seg i latter, gnir seg inn/med den enorme lyden/ som går fra helvetet til himmelen.»

Og i «Hus i mørke»: «Den gamle krigen er ikke lenger krig/men et mytologisk sted, den nye krigen/ruller seg sammen og skyter ut små skudd/av foraktelig diktning.»

Kritisk

Johanssen antyder med disse linjene en både nødvendig og ytterst kritisk holdning til språket i møtet med ønsket om å formulere seg om grusomheter som krigens. Men i sin praksis viser Johanssen ikke den samme forakten for ordet som disse linjene oppfordrer sin leser til å vise. I sine klagesanger har han snarere en tendens til å bli ordrik og upresis, bokas tittel blir stående som en påstand det ikke finnes dekning for, det blir vanskelig å godta dette som sanger fra eksistensens ytterpunkt, og sånn sett rammes forsøket på å gi klagesangen ny gyldighet temmelig hardt av sin egen kritikk, kanskje så hardt at konklusjonen må bli at klagesangens jammer likevel ikke er egnet til å fortelle oss noe nytt om oss selv, den tida og den verden vi lever i.

For meg ble det derfor faktisk mer fruktbart å tenke litt omkring det sitatet boka er utstyrt med: «Skyt med korte intervaller/inntil jeg gir ordre om å stoppe/Bomb dem så de ikke får sove/Fortsett til de er på randen/av vanvidd.»

Intelligens

Terje Johanssen presenterer disse setningene som et dikt, men de er ikke hans egne, ordene tilhører general Ratko Mladic (1992). Johanssen viser derimot en dikters intelligens når han presenterer denne komandoen som et dikt, bruker det som et litterært «ready made». Han får oss til å høre ordenes betydning, slik bare en dikter kan gjøre det, og det er faktisk her jeg føler at han når lengst i forsøket på å anskueliggjøre krigens grusomme logikk, her er hans ønske om innlevelse erstattet av den kyniske distansen enhver kunstner må ha til sitt materiale.

«Kan vi forstå krigen» spør klagesangeren Johanssen i bokas aller første linje. Det er imidlertid general Mladic som svarer, og for ham er sannsynligvis spørsmålet latterlig enkelt. Dette står for meg som det virkelig kritiske paradokset denne boka formulerer.