Klagesang fra en nullet forfatter

«Som norsk forfatter har jeg vært oppe til eksamen i innkjøpsordningen fire ganger. Tre ganger har jeg stått. En gang har jeg strøket.»

Først blir du veid og så blir du målt, for å se om du lever opp til normalen. Så kommer de første skoene. Frisøren. Første skoledag. Første kyss. Siste skoledag. Innkjøpsordningen for norsk skjønnlitteratur. Det er så mange slags eksamener.

Ingen må opp til alle, men alle må opp til noen.

Som norsk forfatter har jeg vært oppe til eksamen i innkjøpsordningen fire ganger. Tre ganger har jeg stått. En gang har jeg strøket.

Det var med barneboka Alexandria og de tre gåtene , som ble veid og funnet for lett.

Innkjøpsordningen ble innført med opprettelsen av Norsk kulturråd i 1965 for å sikre «en levende og variert norsk samtidslitteratur», som det het. Det var vel en underliggende idé om at et marked på fire millioner mennesker (medregnet bokhatere og skoggangsmenn) ikke er stort nok til å holde liv i de mest marginale skriftene, uansett hvilken høy litterær verdi de måtte ha.

Hvor mange var det for eksempel som kjøpte Inghill Johansens herlige, brageprisnominerte bok «Klage»? Sannsynligvis ikke flere enn at de alle ville få plass til seg selv og et glass champagne i en middels bokhandel.

Det kunne forresten ha blitt en hyggelig sammenkomst.

Alle har champagne.

Alle har lest den samme boka.

De står såpass tett at de må snakke sammen.

De fleste skjønnlitterære bøker som skrives på norsk, blir meldt opp til innkjøpsordningen av forlagene. Så er det opp til Kulturrådet å lese bøkene og avgjøre om den litterære kvaliteten er god nok til at bøkene fortjener en sponset plass i landets mange bibliotekhyller.

Er vurderingen positiv, blir boka kjøpt inn i et antall på tusen eksemplarer, eller 1550... dersom det dreier seg om en barnebok, og disse blir delt ut til landets biblioteker. Er vurderingen negativ, blir boka «nullet», og boka blir ikke innkjøpt og delt ut til landets biblioteker. Det gis ingen begrunnelse for vurderingen. Både folkebibliotekene og skolebibliotekene nyter godt av Kulturrådets avgjørelser. Dessuten sier det seg selv at forlagene og forfatterne også har vesentlige inntekter gjennom innkjøpsordningene.

Og bibliotekkundene blir sikret tilgang på god, gratis, norsk litteratur.

Alt i alt er det altså snakk om en vinn-vinn-situasjon. Alle kommer godt ut av det.

Så lenge boka ikke blir nullet.

Å bli nullet er stor skam. Først og fremst for forfatteren, selvfølgelig, men også for forlaget som har kommet til å slippe et litterært makkverk ut på markedet. Vanligvis skal det jo ligge en slags kvalitetssikring i de høye kravene forleggere setter til verk de antar for publisering.

Det er ikke snakk om mange titler som ikke slipper gjennom nåløyet hvert år, og de fleste forblir nokså upåaktet, til tross for at forfatteren altså sitter hjemme og bøyer hodet i rødmende skyldfølelse. Det er ikke moro å få sitt arbeid vurdert som undermåls. Bare av og til, når forfatteren er en person offentligheten mener at den kjenner - en Torgrim Eggen eller en Anne Holt - blir pressen bevisst sitt ansvar og lager en sak om saken.

Da blir det straks litt moro, likevel.

Pressen får dekket sitt umettelige behov for å vise skadefryd.

Leserne blir oppmerksomme på at boka finnes, og de løper av sted for å kjøpe den for å sjekke om den virkelig er så dårlig som Kulturrådet vil ha det til.

Forfatteren får litt oppmerksomhet, og ettersom han eller hun allerede er en offentlig skikkelse, må man anta at han eller hun liker oppmerksomhet.

Forlaget tjener penger igjen.

Vinn-vinn-situasjonen er gjenopprettet.

Jeg skal ikke påstå at alle bøker som blir nullet, blir det ufortjent. Her og nå skal jeg ikke engang påstå at Alexandria og de tre gåtene ble ufortjent nullet, selv om jeg, naturligvis, er dypt uenig i avgjørelsen til Kulturrådet på akkurat det punktet.

Heldigvis er jeg ikke alene om å være uenig: både min kone og et par andre innflytelsesrike personer støtter meg i den saken.

Det jeg lurer på, er hvorfor vi - forfattere, forlag og eventuelle interesserte lesere - aksepterer en offentlig instans som ikke behøver å offentliggjøre sine begrunnelser. Det lurer jeg på.

I enkelte tilfeller, f.eks. i barnevernssaker og saker som angår rikets sikkerhet, er det forståelig at en del vurderinger er unndratt offentligheten. Personvernet er hellig. Rikets sikkerhet er...vel, ikke akkurat hellig, men i alle fall av praktisk betydning for de fleste av oss.

Den kvalitative vurderingen av en skjønnlitterær tekst truer ikke rikets sikkerhet, ei heller er den noe overgrep mot personvernet. Boka er tross alt offentliggjort, ettersom den er utgitt, og som offentlig publikasjon er den fritt vilt for alle som har en mening om den.

Det står en Cathrine Sandnes eller en Øystein Rottem fritt å rive teksten i småbiter og drysse restene over avisens lesere. Og det får man tåle. Det er en del av det store spelet som kalles offentlig debatt. Er du først så dumdristig at du velger å la andre lese det du skriver, så må du tåle å få litt begrunnet motstand i fleisen.

Begrunnelser og argumenter er tross alt noe du kan forholde deg til. Du kan gå i dialog med dem. Hvis du altså er dumdristig nok.

Men et simpelt og ubegrunnet nei?

Eller, for den saks skyld - et simpelt og ubegrunnet ja?

Jeg har en mistanke om at svaret ligger i forholdet mellom de to siste setningene her. Det er ikke mange bøker som blir nullet hvert år, men det er en horde som blir tatt inn under innkjøpsordningene.

Prinsipielt har vel alle som slipper inn gjennom perleporten, like stor rett til en begrunnelse som de få som nektes adgang. Og da snakker man om ganske mye arbeid for den stakkars vurderingskomiteen. Bare tanken på å levere en skreven vurdering av hver bok som går gjennom Kulturrådets hender, er nok til å fremkalle akutt skrivekrampe. Da er det vel greiere å toe sine hender.

Det har vært gjort før av folk som visste å forvalte sitt pund. Det finnes presedens for håndtoing.

Så får det heller være at det sitter en del hardtarbeidende forfattere rundt om i landet som føler seg som Kafkas Josef K. Han som ble anklaget, men som aldri fikk vite hva anklagen gikk ut på.

Men at det er en ansvarsfraskrivning som ikke tjener offentligheten, det er jeg ganske overbevist om.