LIVETS KORTHET: I Lars Ove Seljestads tredje bok, «Fjorden», blir romanen et medium til å reflektere over livets korthet og vår egen utilstrekkelighet, skriver anmelderen. Foto: Tone Rønning/Dagbladet
LIVETS KORTHET: I Lars Ove Seljestads tredje bok, «Fjorden», blir romanen et medium til å reflektere over livets korthet og vår egen utilstrekkelighet, skriver anmelderen. Foto: Tone Rønning/DagbladetVis mer

Klagesang fra Odda

Lars Ove Seljestad skriver så leseren blir brydd og berørt.

ANMELDELSE: «Først etter at han er død, gjer eg han eit kjærteikn.»

Det er vanskelig å se for seg en mer presis oppsummering av Lars Ove Seljestads siste roman enn bokas aller første setning.

Klagesang fra Odda

En middelaldrende mann, til forveksling lik forfatteren, sitter tung og alene på et sykehusværelse i Odda med farens døde kropp ved siden av seg. Når han bøyer seg fram og borer fingrene i det hvite håret blir han forbløffet over hvor tykt det er: «Så er det slik han kjennest ut, far min.»

Patetiske refleksjoner Først når faren er borte, går det an å berøre ham. Først når faren ikke lenger kan snakke, stiller sønnen spørsmål. I stedet for samtalen som aldri var, kommer den litterære teksten.

Men ordene som vokser fram lyder ikke litterære, de er store og åpenbare og patetiske, slike ord som kommer enten fra stor smerte eller fra den nærmeste ukebladnovellen: «Det er så mye eg skulle ha sagt han. Så mye eg skulle ha vist han. Ofte tenker eg på kvifor det blei slik. Var det noe eg kunne gjort annleis? Var det noe han kunne gjort annleis?»

Kamp med språket Lars Ove Seljestad dundret inn i norsk litterært liv i 2005 med «Blind», en øyeblikkelig klassiker om klassereiser og maskuline koder. Oppfølgeren «Frægd» var en burlesk odyssé gjennom Hardangers bondeliv. Kontrasten til «Fjorden» kunne ikke vært større.

Mannen på sykehusrommet sørger over den fjerne faren, over hans eget svik som far, over døden som nærmer seg. Underveis er det som om han er i en stadig kamp med språket for å rense det for de lekne stilskiftene fra de foregående romanene; som om ethvert avvik fra klagens rene og banale tone er et svik mot sannheten: «Det viktige er: Eg mista far min. Slik han mista meg. Eg mista sønene mine. Slik dei mista meg.»

En romer fra Odda Til slutt er det ikke mye romanaktig igjen, annet enn en stillferdig seksjon om en tur sammen med faren i barndommen, for å hente familiens nye båt.

Samt selve tonen, Seljestads triste og rytmisk insisterende tone, som lyder gjennom hele teksten og gir den et slags mumlende rituelt alvor, som en liturgi for én mann alene.

Det er lett å tenke på alle de selvbiografiske eller pseudo-selvbiografiske forsøkene i dagens litteratur som ren mote, et maniert oppgjør med den tradisjonelle romanens regler. Samtidig innevarsler de åpenbart en tilbakevending til noen av litteraturens mest opprinnelige funksjoner.

Trangt til slutt I «Fjorden» blir romanen et middel til å snakke med de døde, et medium til å reflektere over livets korthet og vår egen utilstrekkelighet.

Tidvis høres Seljestad mest ut som en barokk salmedikter eller romersk elegiker, en tykk beskjegget mann i toga på et sykehusrom i Odda. Med den forskjellen at både den romerske og den kristne klagedikteren ville ha brukt melankolien til å gi seg over til noe større, det være seg Gud eller Skjebnen.

I «Fjorden» klarer aldri teksten å komme ut over fortelleren selv, hans egen høyst lokale fortvilelse. Det er flott, men det føles ganske trangt til slutt. Det er kanskje også meningen.