Klagesanger

BOK: Arild Reins «Vintercamping» er ingen helt vellykket bok. Til gjengjeld må den være en av de beste mislykte bøkene skrevet i Norge de siste åra. Med sine krimromaner fra det oljerike Stavanger har Rein oppnådd fortjent kultstatus. Denne siste boka er noe helt annet enn forgjengerne: krevende, sjangermessig uforutsigbar, ofte lukket om seg selv. «Vintercamping» gjør likevel lite for å svekke Reins posisjon som en markant stemme i ny norsk litteratur.

Talekor

«Eit underhaldningsstykke», står det på tittebladet. Sjangerbestemmelsen sier mye om bokas gjenstridighet: Den som begynner å lese vil fort skjønne at dette er underholdning som ikke underholder, dramatikk uten dramatikk. Riktignok innledes «Vintercamping» med en rolleliste og en sceneanvisning («Ein bar. Fleire bord. Bokreolar fulle med bøker. Lokalet er nesten tomt.»), men når de sju damene rundt barbordet begynner å snakke, forsvinner raskt følelsen av realisme:

De skifter på å framsi sine løsrevne og stiliserte replikker for leseren, én setning av gangen, strengt skåret til språklig som diktstrofer eller gamle gåter, og organisert i frittstående sekvenser på fire og fire replikker av gangen:

« – Leppane mine er som skapte til å kyssa trofeer. – Å kyssa ein kuk eller ein pokal går ut på eitt. – Kjærleiken er eit ekorn nokon har sperra inne i ei felle. – Det er for kaldt under dyna for oss begge. Pause.» Og så videre og så videre – med stadig nye kvartetter av talere i en stram prosesjon over totalt 202 sider og to «akter».

Hardkokte romere

For å berolige forskrekkete lesere forklarer forlaget oss på omslaget at boka er «inspirert av dei romerske forfattarane Martial og Juvenal». Fra epigrammatikeren Martial har Rein i så fall hentet den korthogde formen: «Vintercamping» framstår mer som en enorm samling sentenser enn et teaterstykke. Den dystre satirikeren Juvenal forsyner på sin side boka med både et perspektiv og en tematikk: avskyen overfor overfloden og menneskenes utskeielser; kretsingen rundt grådighet, kropp og kjønn; kvinneforakten og den groteske humoren – alt dette er romerske motiver Rein overfører på den norske seinmoderniteten med stor virtuositet.

På den annen side trenger en ikke å gå så langt tilbake i tid for å finne forbilder: Både kulturkritikken, kynismene og kroppsligheten finnes i rikt monn også i den hardkokte krimlitteraturen Rein tidligere har bekjent seg til. Sånn sett er avstanden mellom denne siste boka og den strålende «Stavangertrilogien» (nylig utgitt i en samlet utgave, som herved anbefales på det varmeste) mindre enn det først kan se ut som: «Vintercamping» kan med for- del leses som en gigantisk samling av skittenrealistiske one-liners, klippet ut av B-filmer og detektivbøker og limt inn i denne nye modernistisk setting.

Loven vest for Sandnes

Arild Rein er dermed en av de siste – og også mest spennende – eksponentene for en gammel drøm i norsk litteratur: Ønsket om å aktivisere triviallitteraturens forskjellige koder i kunstlitteraturen. I «Vintercamping» realiserer han dette idealet på en måte som er imponerende i sin nesten matematiske strenghet, og i den nyanserte bruken av det muntlige språkets rim, ekkoer og fraseringer.

Dessverre framstår satiren i boka en god del mer repetitiv: Som kulturkritikk betraktet er de tidligere krimromanene både mer subtile, mer varierte og mer sosiale enn «Vintercamping». Til gjengjeld er denne siste teksten et langt mer nyskapende litterært forsøk. Til sammen gir forfatterskapet så langt god grunn til å lure på hva som kommer nå.