UTKANTOPPRØR: Skottlands førsteminister, Alex Salmond, omgitt av tilhengere som uttrykker ja til uavhengighet på ulike språk i Edinburgh. Torsdag er det folkeavstemning som vil avgjøre Skottlands videre skjebne. Den 307 år gamle avtalen om union kan bli oppsagt. Foto: REUTERS / Scanpix / Russell Cheyne
UTKANTOPPRØR: Skottlands førsteminister, Alex Salmond, omgitt av tilhengere som uttrykker ja til uavhengighet på ulike språk i Edinburgh. Torsdag er det folkeavstemning som vil avgjøre Skottlands videre skjebne. Den 307 år gamle avtalen om union kan bli oppsagt. Foto: REUTERS / Scanpix / Russell CheyneVis mer

Klamme kjærtegn

Verken Skottland eller Storbritannia kan bli som før enten skottene stemmer ja eller nei til løsrivelse, skriver Einar Hagvaag.

Kommentar

Det er fornøyelig å se den herskende eliten i London plutselig overøse Skottland med falsk kjærlighet og omsorg, idet skrekken for et brudd etter 307 års samliv setter inn. En epidemisk lengsel etter Loch Ness og Ben Nevis, kilt og sekkepipe, som ingen har sett før, spredte seg blant lederne i Whitehall og Parlamentet i London straks de innså at skottene kan finne på å stemme for uavhengighet 18. september.

Den britiske statsministeren, David Cameron, ga ordre om å heise det skotske flagget, «Saltire», over Downing Street 10. Spørretimen med statsministeren i Parlamentet onsdag ble brått avlyst. Den konservative statsministeren dro plutselig til Skottland. Det samme gjorde lederen for Liberaldemokratene, visestatsminister Nick Clegg, og Arbeiderpartiets leder, Ed Miliband. De reiste hver for seg og opptrådte ikke sammen, fordi det kunne virke som et samlet London-overfall på Skottland, men de kom med et felles budskap: Vi har det «bedre sammen».

Hva er nå dette annet enn politisk panikk, for en fare som de en måned tidligere kimset av. Og nå er de, i all hast, rede til å gi skottene nesten hva som helst av innrømmelser, bare de stemmer nei til uavhengighet.

I siste liten hentet unionistene ut den tidligere statsministeren fra Arbeiderpartiet, skotten Gordon Brown, fra hans politiske halv-pensjon for å overtale de skotske velgerne. I ti avgjørende dager reiser han nå rundt i Skottland og taler et oppsiktsvekkende budskap. «Status quo er ikke lenger en mulighet», sier han. Han snakker om «føderalisme» i dette forente dronningdømmet. Skottland skal i løpet av kort tid få et kraftig utvidet sjølstyre med omfattende fullmakter som ingen regjering i London tidligere ville ha gått med på, hvis skottene bare stemmer nei. De skal få større makt over skatteinntektene og velferdstiltakene.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Denne kriseplanen, med korte tidsfrister, fra en avgått statsminister fra Arbeiderpartiet, fikk straks godkjenning fra den konservative statsministeren Cameron og hans liberaldemokratiske visestatsminister Clegg. Opposisjonsleder Miliband hadde nok godkjent det på forhånd. Hastverket er tydelig. Det er ikke tid til utredninger om dramatiske endringer av regimet og den (uskrevne) grunnloven. Ingen av lederne har imidlertid hatt tid til å samordne det nøyaktige innholdet i forslagene.

Uansett om skottene stemmer ja eller nei til å bryte ut av Storbritannia blir verken Skottland eller Storbritannia det samme igjen.

Franske Molière er nok den som best kunne ha satt denne politiske komedien i scene, med britiske politikere som går rundt i Parlamentet og leser høyt fra diktene til Robert Burns og ved anledning synger hans «Scots, Wha Hae», skottenes (uoffisielle) nasjonalsang gjennom noen hundre år. Det hadde vært et syn for guder og hedninger.

Konservative Margaret Thatcher var britisk statsminister fra 1979 til 1990, og skottene glemmer henne ikke for å ha lagt ned deres industri, med stål og skipsbygging, heller ikke hennes privatisering og rasering av velferdsstaten. De rike fikk skattelette, og pengeflytterne fra blårussen i London City var hennes helter. Ingen britisk statsministere har vært mer forhatt i Skottland enn henne. Under Tony Blair som statsminister, fortsatte Arbeiderpartiet i grove trekk denne politikken.

Skotter er politisk nokså «skandinaviske». Tyngdepunktet ligger lenger til venstre enn i resten av Storbritannia. Flertallet stemmer på nasjonalistene i Skotsk Nasjonalparti (SNP), som vil ha uavhengighet, og på Arbeiderpartiet, mens de konservative er uten betydning. Skottene, som bare utgjør en tidel av innbyggerne, er vant til å få regjeringer i London som de ikke har stemt på. Dette er et opprør fra en utkant som føler seg oversett og overkjørt.

De søringene som nå plutselig elsker Skottland kunne kanskje ha tenkt på dette før i siste liten. Nå overøser de Skottland med milde politiske gaver hvis velgerne stemmer mot et brudd, reformer som vil endre hele det britiske statsstyret. Hvis skottene stemmer ja, vil også Storbritannia være endret for godt, mens Skottland tar et modig steg ut i det fri og det ukjente. Da vil nasjonalistene igjen istemme «Scots, Wha Hae»: «Nå er dagen, og nå er timen.»

Lik Dagbladet Meninger på Facebook