Klamt innpakket Immanuel Kant

Viktig klassiker i tom innpakning.

Det er ikke mulig å ødelegge Immanuel Kant, men det må dessverre slås fast at Thorleif Dahls kulturbibliotek og Det Norske Akademi for Sprog og Litteratur har gjort så godt de har kunnet. Boka er på 96 sider, selve teksten i Kants pamflett er på 40.

Unoter

Det er altså forord, noter og etterord som utgjør størstedelen av boka. Av en eller annen grunn har oversetteren på en bemerkelsesverdig klosset måte blandet sine egne forklaringer, kommentarer og oversettelser av latinske uttrykk sammen med Kants.

Oversetteren takker ikke mindre enn 13 personer (alle menn) og selvfølgelig Malnes som har skrevet etterordet, som på sin side takker Skar som har skrevet forordet. Det er noe klamt over dette. Bortsett fra tittelen «Den evige fred», som er blitt riktig på side 16, altså »Til den evige fred», har oversetteren gjort godt arbeid.

Ikke informativt

Kan det være noe galt i å forsyne en klassisk tekst med for- og etterord? Selvsagt ikke, hvis de hadde vært informative og sett skriftet i lys av Kants generelle filosofi, filosofihistorien etter Kant og den tid det ble til i. Etterordet er stort sett en i dårlig forstand abstrakt diskusjon av om det fins rettferdig krig, og i stedet for å referere litt av hva ruvende tyske filosofer etter Kant, for eksempel Karl Vorländer, Ernst Cassierer, Paul Natorp eller Karl Jaspers har skrevet om pamfletten, «tester» det Kants prinsipper for den evige fred empirisk.

Herlig skrift

Immanuel Kant (1724- 1804) skrev «Zum ewigen Frieden» i 1795. Den franske revolusjonen i 1789 og fredsslutningen mellom Preussen og Frankrike i Basel 5. april 1795 regnes for å ha inspirert Kant direkte. Kant så på denne fredsslutningen som begynnelsen til en varig fred, og alt 13. august 1795 skrev han til sin forlegger at han om ei ukes tid ville levere inn et manuskript som han ville ha ferdig til mikkelsmesse (29. september).

Wilhelm von Humboldt kommenterte «Til den evige fred» alt den 30. oktober 1795 i et brev til Schiller: Mange steder ble han støtt av en «iøynefallende, gjennomtrengende demokratisme» som han var sikker på at heller ikke ville falle i Schillers smak.

Dette er et herlig skrift fra en epoke da borgere i fullt alvor formulerte evig fred som en aktuell parole.