Klanderens hvem, hva, hvor

SUDBØ-SAKEN: I en kronikk i Dagbladet 26. juli d.å. kritiserer Ingunn Skre og Vidje Hansen undertegnede for å ha unnlatt å diskutere medforfatternes ansvar i Sudbø-saken. Bakgrunnen er en kronikk jeg skrev sammen med en av de impliserte medforfatterne om sakens institusjonelle sider, dagen før Granskingskommisjonens rapport ble framlagt (Dagbladet, 29.06). Det er åpenbart at Skre og Hansen ikke har fulgt med i timen når de kan tillate seg en slik kritikk. Fra 15. januar d.å., dvs. to dager etter at forskningsskandalen ved Radiumhospitalet ble offentlig kjent, tok jeg i flere medier (blant annet i TV2, VG, NRK, Aftenposten, Forskerforum og Uniforum) til orde for en undersøkelse av medforfatternes rolle i den aktuelle saken. Jeg hevdet dessuten at det eksisterer en ukultur i norsk medisinsk forskning når det gjelder praktiseringen av reglene for medforfatterskap, som gjør at selv de groveste former for forskningssvindel kan slippe gjennom. I så måte representerte Sudbø-saken noe mer enn ett råttent eple i en kurv av friske frukter. Disse uttalelser falt en rekke framtredende medisinske forskere tungt for brystet og utlyste en langvarig debatt i Morgenbladet. Sammen med professorene Søren Holm og Joel Glover ved Universitetet i Oslo skrev jeg i den anledning tre innlegg i Morgenbladet om nettopp dette problem. I det første innlegget, «Ukultur må tas på alvor» (24.02), hevdet vi blant annet at uansett utfallet av granskingen av Sudbø-saken «er det et presserende behov for å drøfte hvordan reglene for medforfatterskap praktiseres i medisinsk forskning. Forutsetningen for at så skal skje er imidlertid at ledelsen ved De medisinske fakulteter og helseforetak i Norge tar på alvor at det eksisterer en ukultur av merforfatterskaperi i medisinsk forskning som det må gjøres noe med. Det fordrer at man ser på den kritikk som er blitt rettet mot denne kultur i kjølvannet av skandalen på Radiumhospitalet, men også før den tid, som det den er - en kulturkritikk - og ikke som en, heksejakt, på uskyldige enkeltmennesker (P. Brandtzæg, VG 20.01), ei heller som et, hatsk frontalangrep på norsk forskning, (S. Frøland, Aftenposten, 13.02). Dette problem omfatter nemlig langt flere medisinske forskere enn de 13 som kan være implisert i forbindelse med ovennevnte skandale.» For å redusere problemet med merforfatterskaperi tok vi til orde for tiltak på flere nivåer. For det første at det må ryddes opp i den vrangforestilling at veiledere og forskningsgruppeledere automatisk anser seg som berettiget til å stå som medforfattere på egne stipendiaters eller andre underordnedes arbeider, uansett egen innsats i den forutgående forskningsprosess. Det samme gjelder personer som har utlånt røntgenbilder eller vevsprøver, levert reagenser eller medikamenter eller vært behjelpelig med å skaffe til veie finansiering, forutsatt at de ikke også har bidratt substansielt i selve forskningsprosessen. For det andre foreslo vi at regelmessig kursing i regelverket for rapportering av vitenskapelige funn bør gjøres obligatorisk ikke bare for forskerrekrutter, men også for erfarne forskere med veiledningsansvar. For det tredje pekte vi på viktigheten av å ta tak i problemets institusjonelle og økonomiske sider, dvs. på hvordan presset på forskere for å skaffe ny finansiering eller vinne fram i konkurransen om akademiske stillinger bidrar til å forsterke denne ukultur. Den som tar seg tid til å lese Granskingskommisjonens rapport vil finne meget godt samsvar mellom den diagnose som der stilles og de synspunkter som er referert ovenfor. Med andre ord: Hadde institusjonens kontrollrutiner vært på plass og medforfatterne vært seg mer bevisst hva det i praksis innebærer å samarbeide om en vitenskapelig publikasjon kunne forskningsskandalen ved Radiumhospitalet muligens vært unngått.