m/Oslofilharmonien Dir.: Jukka-Pekka Saraste Oslo Konserthus KONSERT: Likevel var det orkestret som sank dypest inn, under Jukka-Pekka Saraste. For etter pause var det orkesteret selv som hadde hovedrollen, i verket der Sibelius’ talent for alvor forløses, hans 1. symfoni.

Det er et verk der lidenskapen brer seg ut, tungt og sensuelt, fra den første introduserende klarinettsoloen. Men der er også et verk der den får flyte friere enn ellers i Sibelius’ produksjon, og heftigere, uten finsk tungsinn av noe slag.

Utsøkt

Framfor alt bæres verket fram på en eksepsjonell klangfylde, som krever det maksimale av orkesterklangen for å forløses. I går fikk det mer enn det maksimale under Saraste, med utsøkt spill i treblåserne over en sugende, tett og skinnende strykerklang.

Det heftige i verket blusset opp fra start, og samtidig var det som om orkesteret hele tiden hadde mer å gå på.

Saraste har allerede signert mange flotte framføringer i Oslofilharmonien, men denne Sibelius-framføringen er nok noe av det flotteste han har gjort.

Men det var ikke snaut hva han leverte før pause, heller. Først en fint formet «Nenia» av Fartein Valen, før Kringlebotn trådte inn i rampelyset, i Alban Bergs «Syv tidlige sanger». Dette er musikk som bare lykkes når det er store stemmer som tar tak i den. For hvor ubesværet enn Berg tar fatt, så går det aldri lang tid før uttrykket blusser opp og topper klangkurven. Da gjelder det om å ha noe å gå på.