Klangkunst av edelt merke

Musikalsk lek av edleste merke.

CD: Det er mer liv i Haydns strykekvartetter, enn i det meste av standardrepertoaret. Og det er mer liv i

QUATOUR MOSAÏQUES ' tolkninger av dem, enn i de fleste andre forsøkene på å spille opp til Haydns nivå.

Nå er Quatour Mosaïques ute med to nye bidrag til

serien av innspillinger på Astrée, som har pågått i flere år

allerede. Til sammen gir de oss opus 64 komplett.

Det betyr at vi møter den erfarne Haydn - han som allerede har lært seg sjangeren. Eller mer presist: satt standarden for hva en god strykekvartett kan være.

Men satt har han ikke blitt, tvert imot. Haydn er så leken som noen gang, med overskudd som bidrar til å spille med en sjanger han selv har utviklet til mesterskap.

Og det er et spill som det er lett å komme inn i, fordi Haydn kan kunsten å invitere sitt publikum med. Alltid er det en ende å gripe fatt i og nøste seg videre innover etter. Ikke nødvendigvis til kjernen, for den kan være vanskelig å finne i musikk som legger lag på lag, men som alltid åpner for en ny dimensjon, når du tror du har landet på poenget.

Alt dette forvaltes med mesterskap av musikerne. I tillegg dyrker de den sanselige strykerklangen, som er en sann svir. Stofflig og virtuost på samme tid åpner de for det sensuelle som del av Haydns palett. Og det går utapå fortolkningstradisjonen i disse verkene.

Sansen for klang deler de med utøverne som løfter

MIDORI s fiolinspill fram til nye høyder. MARISS

JANSONS leder Berlinfilharmonikerne, for anledningen på Sony, og det er konsertene til Mendelssohn og Max Bruch som står på plakaten.

Sammen leverer de spill egnet til nytelse, heller enn til dypsindig nyfortolkning, med Mariss Jansons inspirerte pådriv i orkestret som en del av sjarmen. For det er en glede over spillet og klangen hos Midori som begeistrer, og som treffer mye av poenget i begge komposisjonene. De var jo publikumsfavoritter fra dag én, har forblitt det siden, selv om Bruch har blitt stående i Brahms' skygge.

Skygger har det også vært nok av over GEIRR TVEITT s musikk, selv om historien, eller enda mer: historiene

ikke lenger tynger musikken hans på samme måte

som før. Slik, når vi hører musikken fra «Hundrad hardingtonar» i dag, kan vi lytte fri for alt snakket om Tveitts klebrige nasjonalisme og selvstiliserte arkaisme. Hva

vi hører på Stavanger Symfoniorkesters innspilling av

suitene nr. 4 «Brudlaups-suiten» og nr. 5 «Trolltoner», er raffinert klangkunst, på høyde med det beste i Tveitts samtid, der ikke minst innflytelsen av franske toneganger er påfallende.

Det ville han ikke likt å høre, erkenasjonalisten! Men

sant er det like fullt, på en måte som klinger befriende.

I så måte har så visst Stavanger-orkestret og BIS sammen, med sin Geirr Tveitt-serie, gitt et skikkelig bidrag til å få

oss til å lytte til Tveitt med øreganger renskurt for ideologiske fordommer.

Og da klinger han splitter ny.