SINT: Vi er vant til at overvektige jenter blir anklaget for å takke seg selv, skriver Suzanne Aabel.
SINT: Vi er vant til at overvektige jenter blir anklaget for å takke seg selv, skriver Suzanne Aabel.Vis mer

Klapp igjen, gubbjævel!

Du er på min topp 3 «årets mest usmakelige utsagn.»

Debattinnlegg

Espen Donali synes ikke kroppsbilde er så viktig, han. Beatles var kanskje heller ikke så populære?

Å kalle en som ha slitt åpent med alvorlig anoreksi for en som «inntar offerollen» seiler rett opp på min topp 3 «årets mest usmakelige utsagn.»

13. desember skrev en Espen Donali en saftig kritikk til Linnea Myhre fordi han synes hun var navlebeskuende og ikke minst vasset rundt på sin selvlagde dramatiske scene i rollen som «offer for medienes press.» Alt i kjølevannet av debatten etter Helle Bornsteins «banan-gate.» Kort oppsummert: Linnea synes det er fjollete og farlig å fatshame sunne matvarer som bananer. PT-Bornstein er veldig redd for at overvektige mennesker ikke vet at man kan bli feit av bananer.

Nå vet ikke jeg hvem dette Donali mennesket er og ble heller ikke klokere av å google han, da det ikke var noe å hente der, men jeg registrerte at innlegget hans var av typen komplett uempatisk, ekstremt lite innsiktsfullt og til sist bedritent skrevet av en voksen mann i sin mest gubbete alder som ikke har den minst snøring på hvordan det er å være verken jente eller ung i 2015. Åpenbart.

Han skriver at ordene «jeg, meg og min» forekommer 51 ganger i Linneas tekst så vidt han kan telle. Jeg sluttet å telle «henne, hun og hennes» da jeg kom til 25 til sammenligning i hans tekst. Donali skrev nemlig om Linnea. Linnea skrev fra sitt eget ståsted med seg selv som eksempel. Da er det helt riktig å bruke «jeg, meg og min.» Men hvem teller vel sånt?

Artikkelen fortsetter under annonsen

Vi er vant til at overvektige jenter blir anklaget for å takke seg selv. Det er liksom så lett. Slutt å spis flere kalorier enn du forbrenner. Ditt late fettberg. Nå vil kvinneforakten ingen ende ta. Tynne jenter får faen meg takke seg sjøl de også for at de torturerer kroppen sin i årevis og setter seg selv i livsfare ved å nekte seg selv mat. Det har ikke noe med mediene og kjendis PT`nes ukvalifiserte råd og anbefalinger til hvordan oppnå den perfekte kroppen å gjøre i det hele tatt skal vi tro Donali. Slutt å lek offer sier han. Spis for svarte. Ta ansvar for deg selv!

Leke offer? Du og alle andre nedlatende «ûbermensch» burde tilbringe jula på avdeling for spiseforstyrrelser og se med egne øyne at den møkka du lira av deg i Dagbladet er noe av den groveste bagatelliseringen av en dødelig, enormt utbredt sykdom. Et samfunnsproblem som øker blant unge mennesker i så stor grad at det er helt ute av kontroll. Det ødelegger liv. Titusenvis av liv. Linnea har hjulpet gud vet hvor mange av de sykeste pasientene med sin åpenhet og sin tragisk nok, spisskompetanse på anoreksi.

-Ikke prøv å ta det vekk fordi du synes det hele er overfladisk og tøvete. Det Linnea gjør er viktig. Det du gjør er destruktivt. Skam deg.

Helt til slutt svinger Donali pisken over i det mest bisarre med hele kritikken: «Jeg undres hva min hardtarbeidende farfar ville ha sagt dersom han ble forelagt en så navlebeskuende problemstilling som den Aftenposten og Myhre velger å utsette oss for.»

Hovmod står for fall. For alle de unge jentene verden rundt som sulter seg, spiser seg i hjel, selvskader seg og slutter å fungere i samfunnet og får livene sine ødelagt av et helt enormt press, en massesuggesjon. En utopi om uoppnåelige idealer som liksom skal si noe om hvem du er som person, de driter i hva farfaren din måtte ha tenkt. Med all respekt å melde.

Farmoren min gikk fra Oslo til Hønefoss for å hente egg under krigen. Da jeg satt hos henne og erklærte min selvforakt som tenåring var hun varm og mild og ga meg en klem og fortalte meg at alt kom til å bli bra. Og at jeg var bra. Så himlet hun med øynene når jeg ikke ville ha smør på brødskiva i frykt for å bli tjukk og lurte på hvordan pålegget skulle henge fast på skiva uten smøret under.