Anmeldelse: Oda Malmin, «Skinliv»

Klar med ny knivskarp bok

En roman som får deg til å gruble over hva som foregår i hodene på folk rundt deg.

ODA MALMIN: «Skinliv» er hennes andre roman etter debuten med den prisbelønte «Steinauge» i 2018. Foto: Aschehoug
ODA MALMIN: «Skinliv» er hennes andre roman etter debuten med den prisbelønte «Steinauge» i 2018. Foto: Aschehoug Vis mer
Publisert

Tenk deg at det står fire-fem personer foran deg i kassakøen på matbutikken. Du enser dem knapt før en av dem begynner å krangle. Med litt fantasi kan du se for deg at det står fire-fem personlige dramaer foran deg, fire-fem tragedier, fire-fem psykiatriske diagnoser i helt alminnelige hverdagsklær.

Jeg får en sånn følelse av skjult hverdagsdramatikk når jeg leser Oda Malmins roman «Skinliv». Malmin debuterte i 2018 med «Steinauge», kritikerrost for sin narrative tydelighet og psykologiske dybde. I den nye boka tegner hun skarpe portretter av tre plagede personer. Hun utstyrer dem med vage symptomer innledningsvis, og hun gir dem stadig klarere karakteristika underveis i stil og språk, til de framstår som hver sin selvstendige novelle. Eller drama. Og de skal risikere å få tragisk innflytelse på hverandres liv. Det er stramt og godt regissert fra forfatterens hånd.

Bygården

Det er skolegutten Edvard som står i kassakøen og erfarer bokas hovedpersoner etter tur. Han er ny i nabolaget etter at mora Cecilie har forlatt hans far og flyttet inn i bygården med 96 leiligheter og egen vaktmester. Cecilie har hodet sitt alle andre steder enn hos sønnen, mest i mobiltelefonen eller i jobben som leder for politisk avdeling i et regjeringsparti. Cecilies åndsfravær er av en slik art at eksmannen Jarle krever foreldreretten til gutten.

På vei til butikken har mor og sønn passert vaktmesterkontoret der Bjørn sitter og spikker trefigurer med kniv. Bjørn er tidligere lærer. En trøblete elev har urettmessig anklaget ham for tukling, og Bjørn har mistet jobb, kone og barn. Han har også mistet sin anseelse, sitt renommé og sin selvrespekt. Nå er han også i ferd med å miste vaktmesterjobben.

Den som lager bråk i kassakøen er Astrid, en kvinne med lang brun hestehale, høye stiletthæler og overflod av innestengt aggresjon. «Sjekk kvitteringa, folkens, dei prøver å snyte dokker», sier hun idet hun klikker ut av butikken på høye sko.

Vekslende målform

Astrid utlegges som «eg-person» i avsnitt som er skrevet på nynorsk. Hun kommer vestfra, klarer ikke å samle seg om masteroppgaven hun skal skrive. Astrid har en orm i magen, en diger en som slår med halen og setter henne ut av spill. Psykologen sier hun har tilknytningsvansker. Astrid er selvsentrert og kroppsfiksert, hater til og med sine egne kneskåler. Hver dag er et mattestykke som hun må få til å gå opp: «Eg veddar på at det ikkje finst ein einaste matematiker i heile verda som slit med vekta.»

Også Cecilie er utenbysfra og skildres på nynorsk. Hun har store ambisjoner om å gjøre seg bemerket og uunnværlig for den kvinnelige statsministeren. I hemmelighet slår hun opp ord som «mangefasettert» og «perspektivisme» for å være på høyden i det politiske spillet. Hun ofrer alt og ser ikke at hun selv er et offerlam.

Oda Malmins stilistiske veksling mellom nynorsk og bokmål i beskrivelsene av de tre hovedpersonene gir ekstra karakter til typene og tyngde til deres forsøk på å mestre sine liv med ulike strategier. De bukserer med sine «skinliv», mens leseren underveis gripes av uro og forutanelser om at noe katastrofalt skal inntreffe. Dette er en troverdig fortelling om hvilket psykologisk kaos som befinner seg bak tilsynelatende alminnelige fasader. En roman til å gruble over.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer