Klar melding

Ikke før viste prognosene at avstemmingsresultatet ville gi et nei-flertall, så var ulike EU-topper raskt ute med en plan B – på tross av intense forsikringer om at det ikke fantes noen vei utenom irsk godkjenning. Det var før selve avstemminga. Egentlig er saken klar: Lisboatraktaten må, etter EUs eget regelverk for traktatendringer, vedtas enstemmig. Ellers gjelder den ikke. Det var da også den uttalte forståelsen som gjaldt mens toppene trodde det skulle bli ja. Nå har pipa fått en annen låt. Strategien for å undergrave og desavuere folkeavstemmings-resultatet har tre elementer:

1. Undergrave Irlands betydning fordi det er et så lite land. «1 % av EUs innbyggere kan ikke hindre de øvrige 99% å gå videre», heter det nå. Som om de øvrige 99% har hatt noe de skulle ha sagt. Ingen andre har fått lov til å stemme. Da hadde nok ikke irene vært aleine! «Business as usual»-utsagnene fra Sarkozy, Merkel, Barroso og Carl Bildt viser nok en gang en europeisk elite som overhodet ikke respekterer verken egne regler eller eget folk. Som daværende EU-formann Juncker sa det så treffende i 2005, etter det franske nei-et: «Et ja er det eneste gyldige svar. Et nei er bare en omvei»...

Artikkelen fortsetter under annonsen

2. Skape tvil om hva irene – egentlig – sa nei til. Her når Europabevegelsen og Europeisk Ungdom et absolutt bunnmål når de uten blygsel hevder at irene har stemt på grunnlag av ren frykt og skremselspropaganda, angst for å bli påtvunget en liberal abortlovgivning, aktiv dødshjelp og tvungen verneplikt i en EU-hær.

3. Lav valgdeltakelse skal gjøre avstemminga mindre legitim. Men deltakelsen var større denne gangen (over 50%) enn ved flere andre avstemminger. Dessuten: Ingen sa på forhånd noe om at det fantes en eller annen grense her. Hadde noen overhodet nevnt dette om det hadde blitt (det forventa) ja-flertall? Sjølsagt ikke.

Da har jeg mer sans for analysen til den danske professor Uffe Østergaard ved International Center for Business and Politics på Handelshøyskolen i København. Han uttaler til den danske avisa Information 14.6. blant annet: «Da vi hadde en tenkepause (etter det franske nei i 2005) ble det i stedet en pause fra å tenke»…«Man støter overalt på en herlig mangel på interesse for EU»…«Et samarbeid mellom nasjonalstater via regjeringer, som samtidig skal være et folkelig anliggende, som kommer tett på borgernes hjerter, er umulig».

Avstemmingsgrunnlaget var ja eller nei til Lisboaktraktaten. Svaret var nei – med 53,4 mot 46,6%. Seriøse observatører vektlegger – i motsetning til ja-sidens gråtekoner her hjemme – irenes motvilje mot å få redusert innflytelse, slik de nye stemmevektsreglene tilsier, og slik det nye systemet med redusert antall EU-kommissærer innebærer, i tillegg til overgang fra enstemmighet til flertallsbeslutninger på en rekke områder. Dette er sjølsagt helt relevant for et lite land (og burde for den saks skyld også oppta ja-folka her hjemme, som så gjerne vil til Brussel for å bestemme).

Siden nesten alle store partier i Irland var tilhenger av traktaten, kan det ha en viss interesse å legge merke til hva det eneste større nei-partiet vektla, nemlig motstand mot Lisboatraktatens obligatoriske militære opprustning, samt dens manglende beskyttelse av sosial sikkerhet.

Sinn Fein påpekte dessuten EUs utvikling med angrep på faglige rettigheter gjennom de tre famøse dommene i EF-domstolen (Vaxholm/Laval, Viking Line og Ruffert/Niedersachsen), og koplet dette til Lisboatraktatens vektlegging av markedsfrihetene, samt EUs gjentatte manglende vilje til å utarbeide et direktiv for å beskytte offentlige tjenester mot EUs frikonkurranse-lovgivning. Altså en tydelig venstre-kritikk av traktaten og EU. Så var det åpenbart andre som var mer redd for felles skattlegging (som flere har tatt til orde for), og at Irland skulle miste sine gunstige særordninger for skattlegging av næringslivet. Det er greit nok, etter min mening. I hvert fall må ja-folk bestemme seg for om de skal fortsette å skryte av alt det positive EU har betydd for Irland (Ikke minst skatteregimet), eller om de skal ta avstand fra at dette brukes i ei folkeavstemming med stor betydning for Irlands framtid!

EU står nå ved en skillevei. EU-kommisjonen og statslederne kan fortsette å neglisjere den folkelige protesten mot den kursen de har lagt ut på, med ensidig markedstro, stormaktsambisjoner så vel økonomisk som militært, svekking av faglige rettigheter og manglende interesse for folks grunnleggende behov for trygghet, enten det gjelder bolig, arbeid eller helsetjenester. Eller EU kan anstrenge seg for å lytte til egne folk. Det vil i tilfelle være en ny og uvant øvelse. Fra norsk og nordisk side kan vi kanskje hviske EU noen ord i øret om den sagnomsuste nordiske modellen, med universelle velferdsordninger, et skattefinansiert velferdssystem, der en sterk fagbevegelse utgjør en hjørnestein. Denne modellen har bevist sin levedyktighet. Sjekk lista over verdens beste land å leve i. De nordiske land troner i toppen – år etter år. EU har vist en viss teoretisk interesse for modellen, i den forbindelse kalt «flexicurity», men jeg mistenker dem for å være mest opptatt av flexibility-delen, og mindre av security. I sin enøyde satsing på å ta opp konkurransen med Kina, India og USA har EU ikke skjønt at de må velge en helt annen vei enn disse. En utvikling som skal svekke lønninger, arbeidsmiljø, sosial trygghet og faglige rettigheter vil bare møte motstand, skape konflikter og sosial uro. Derimot ville en satsing på den nordiske velferdsmodellen kunne bli en suksess i en globalisert verden. Men da må også EU ta på seg et ansvar for å bygge opp fagorganisasjoner og arbeidsgiverorganisasjoner i gamle Øst-Europa for eksempel, ikke bare overlate dette til den internasjonale solidariteten i fagbevegelsen sjøl – slik vi har sett at norsk fagbevegelse har bidratt i mange år allerede. Mens EU er mest opptatt av den billige arbeidskrafta og av å stimulere sosial dumping gjennom EF-domstolen og tjenestedirektivet.

Jeg er ikke veldig optimistisk på EUs vegne, når de nå faktisk går til angrep på den nordiske modellen, i stedet for å bruke den som forbilde. Fra 1.juli skal Frankrike og Nicolas Sarkozy ta over formannskapet. Da blir det nok helst militæropprustning og utestengelse av fattige flyktninger som kommer til å stå på EUs agenda, er jeg redd. I tillegg til å overkjøre folkeavstemmingsresultatet i Irland.