MEIES NED: Før kunne en bonde og skogeier gå gjennom et skogsområde og plukke ut trær til ulike formål. Skogen ble stående, selv om trær ble hogd. Nå er det ofte entreprenører som leies inn og hele partier med skog som kan være leveområdet for viktige lav- og sopparter, ugler og flaggermus meies ned. Illustrasjonsfoto: Vidar Ruud / NTB scanpix
MEIES NED: Før kunne en bonde og skogeier gå gjennom et skogsområde og plukke ut trær til ulike formål. Skogen ble stående, selv om trær ble hogd. Nå er det ofte entreprenører som leies inn og hele partier med skog som kan være leveområdet for viktige lav- og sopparter, ugler og flaggermus meies ned. Illustrasjonsfoto: Vidar Ruud / NTB scanpixVis mer

Naturmangfold:

Klarer bygda å ta vare på Norge?

Det er ingen naturlov at grunneiere klarer å ta vare på landet til det beste for kommende generasjoner. Men vi byfolk skal i hvert fall ikke mene noe.

Meninger

Her fra Holmlia i Oslo har jeg identifisert meg med Norges periferi, bygda, i mange år, men jeg har også oppdaget at vi fortsatt har en adel i Norge, en naturadel som har enerett på mange av naturressursene våre. De har muligheten til å dyrke mat, felle enorme mengder trær, og til og med å søke om å bygge minikraftverk. Jakt- og fiskerettigheter følger også som regel med.

Er du grunneier og skal eie landet vårt, er slektstreet viktigere enn utdanning. Du trenger ikke utdanning for å herske over økosystemene våre. Du trenger ikke utdanning for å drive skogbruk. Du trenger ikke utdanning for å dyrke mat eller forvalte utmark.

Kontrollsystemene er ofte det man tyr til når kompetansekravet står svakt. Mattilsynet inspiserer kafeer og restauranter. I Norge kan det felles skog uten at skogeieren vet hvilke arter som bor der, og dét selv om artene er blant de sjeldneste vi har i landet. Grunneieren kan bygge kraftanlegg uten at han eller hun vet nok om konsekvensene av naturinngrepet. Jordfruktbarheten på dyrkbar mark kan forringes.

Det er en rekke lover og forskrifter å følge, som forurensningsloven, skogloven, naturmangfoldloven, viltloven og allemannsretten. Men alle disse lovene forvaltes med skjønn, og lovverket endres sakte, men sikkert i retning av å gi bedre rettigheter til grunneierne. Som kommunalminister lovet Jan Tore Sanner at det skulle bli lettere å utnytte næringsmulighetene i utmarka.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Men det er Senterpartiet som, i tillegg til Frp, som forplikter seg minst når det gjelder konkret naturpolitikk og ivaretagelse av biologisk mangfold. Et av partiets mantraer er «Vern gjennom bruk» og under valgkampen i fjor uttalte partileder Trygve Slagsvold Vedum at «Miljødepartementet er en versting i å ønske reguleringer».

Partiet presenterer et glansbilde der odelslov og generasjonenes pliktfølelse sørger for at naturen tas vare på, men jeg vil påstå at det glansbildet er falmet. Gårdsbruk går fortsatt videre til odelsgutter eller andre i familien, men jorda forpaktes bort, det vil si leies bort til bonden i bygda som fortsatt driver. Dette fører til større monokulturer, mindre variasjon og svakere tilhørighet. Skogsområder selges til kommersielle aktører langt vekk, og forbindelsen til gården brytes opp.

Hvor mye tid har bonden til å skjøtte jorda til det beste for generasjonene framover? Bygger han opp jordfruktbarhet på alt drivbart areal til neste generasjon, eller må han la de minst lønnsomme jordflekkene gro igjen? Dessverre er det siste som regel tilfellet.

I skogen er det på samme vis. Før kunne en bonde og skogeier gå gjennom et skogsområde og plukke ut trær til ulike formål. Skogen ble stående, selv om trær ble hogd. Nå er det ofte entreprenører som leies inn og hele partier med skog som kan være leveområdet for viktige lav- og sopparter, ugler og flaggermus meies ned.

Er dette i samsvar med å forvalte for neste generasjon? Hva skjedde med plukkhogsten, som kan gi trevirke av høyere kvalitet og mer økologisk sammenheng i skoglandskapet?

Regjeringspartiet Høyre heier på grunneierstyrt forvaltning og ansvarligheten som ligger i å tenke på neste generasjon. Utgangspunktet er at man tror at «private grunneiere har personlig interesse av å forvalte sin eiendom i et langsiktig perspektiv slik at det kan overlates neste generasjon i minst like god stand», som det heter på Høyres hjemmesider.

Men hvor forpliktende er egentlig denne personlige interessen? Jeg stoler ikke et sekund på den. At odelsgutten eller odelsjenta, eller grunneiere generelt, er født med omsorg for økosystemer og kretsløp, er ingen naturlov.

Men når grunneierstyrt forvaltning trues, og man kjenner på at eiendomsretten blir krenket, høres ofte et hylekor av folk som føler seg «umyndiggjort» av staten. Vi får de vanlige beskyldningene om byråkratisk detaljstyring og demokratisk underskudd.

Hva med oss andre, da? Skal vi uten eiendomsrett ikke få være med og snakke om og påvirke hvordan vi skal forvalte vår felles naturarv? Det er i så fall et virkelig demokratisk underskudd. Jeg og andre som har relevant kunnskap om land-, skogs- og jordbruk, vil være med på å påvirke.

I dag har vi en regjering som gir grunneierne mer makt. Verna områder skal i mye større grad «by på seg selv» og bli arenaer for reise- og opplevelsesøkonomi. Kjør på med snø- og vannscootere! Hent ut is fra isbreer til verdens mest eksklusive drinker i Dubai og Las Vegas, slik det gjøres med vartisen i Nordland. Dere får selv finne ut lokalt hva som er best!

Men det er slett ikke alltid at man lokalt vet hva som er best. Norges natur er helt avhengig av naturforvaltning i kommunene og hvilke beslutninger som tas bak vinduene i de bitte små rådhusene. I kommunene har dessuten grunneierne de største næringsinteressene og søker derfor makt for å få fart på næringsutviklinga.

Riksrevisjonen avdekket allerede i 2007 i sin «undersøkelse av bærekraftig arealplanlegging og arealdisponering i Norge» at «arealplanleggingen i økende grad styres av private interesser og enkeltplaner». Det kom også fram under intervjuer at «en av de viktigste utfordringene knyttet til dagens bruk av plan- og bygningsloven er at loven brukes av kommunene som et utbyggingsverktøy, og ikke for å sikre langsiktig ressurs- og miljøforvaltning.»

Siden Riksrevisjonens undersøkelser er lite gjort. Og fortsatt skal grunneierne få mer makt. Det er i kommunene man bygger i strandsonen og ønsker seg gruvedrift og forurensende fiskeoppdrett. Det dreier seg om grunneiernes private interesser, ikke om hva som er viktig for kommunen og andre beboere uten næringsinteresser.

Et aktuelt eksempel er fra Orkdal kommune i Trøndelag, der lokalpolitikerne like før jul sa ja til en kyllingfabrikk på kornarealer og trua natur.

Hvorfor hvem eier hva i Norge, er et interessant spørsmål i denne sammenhengen. Fortidens godseierfamilier mottok ikke bare jorda si som en gave fra naturen, fordi de var særlig velegnet til å forvalte den. Og hvor mange husmenn har ikke gått med på å skjøtte andres eiendommer, for å gjøre den i bedre stand til neste generasjon?

Vel, det er etterkommeren av en slik husmann som skriver denne teksten og jeg stoler ikke nok på dagens naturadel.

Kronikken er en forkortet utgave av en lengre tekst som kan leses i Samtidens nye nummer, «Det lokale nummeret».