INNLEGG: Arild Hermstad på lanseringsfest for albumet «Nå får det faen meg være rock! Akademisk stonerrock»  med Black Debbath -  Folkemøte om akademisk stonerrock på Litteraturhuset. 
Foto: Anders Grønneberg
INNLEGG: Arild Hermstad på lanseringsfest for albumet «Nå får det faen meg være rock! Akademisk stonerrock» med Black Debbath - Folkemøte om akademisk stonerrock på Litteraturhuset. Foto: Anders GrønnebergVis mer

«Klarer de å gi folk skikkelig dårlig samvittighet?»

Les lederen for Framtiden i våre henders tekst om Black Debbaths betydning for miljøkampen.

NB! Teksten ble i utgangspunktet laget til Black Debbaths folkemøte og paneldebatt på Litteraturhuset i går.

Først: Har vi noen eksempler på band og musikere som har hatt betydning for å påvirke politikk? Band Aid og We are the world påvirket mange på 80-tallet (gi penger og tenk litt på krig, sult og fred og sånn), men det viste seg senere at det ikke var bra. Afrikanerne ble for evig sett på som ofre. Men både Geldof som sto bak den gangen, og andre som for eksempel Bono har fått en rolle hvor han snakker med statsledere om fred og sult og sånn, mest på grunn av hans status basert på musikk, men ikke musikken i seg selv.

Greven gjorde et forsøk på å skaffe seg tilhengere med bandet sitt Burzum, men  lyktes dårlig. Hadde han holdt seg til musikk hadde kanskje sjansen vært større for flere tilhengere?

Black Debbath har fokus på musikken, det er derfor et godt utgangspunkt. Jeg tror ikke Aslag, Egil, Lars eller Ole Petter har noen personlige ambisjoner om å bli middagsgjester hos FN-sjefen eller Obama. Dermed er det musikken som må skaffe tilhengere til miljøsaken. De må først og fremst bidra med en ny bevissthet om miljø. Det kan de gjøre, selv om de ikke selv har noen ambisjoner om det, men kun bedriver rent tant og fjas. Folk kan jo bli påvirket! Og det er verdt et forsøk, å ta vare på miljøet altså. Det er for mange som snakker om alt som ikke nytter.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Smått eller stort; jeg tror at Black Debbath har en rolle og kan bidra! Miljøbevegelsen har ikke lyktes helt, det må vi bare innrømme. Vi trenger drahjelp fra tunge, tunge aktører, som Black Debbath. Men vi har løst noen saker, for eksempel er hullet i ozonlaget på bedringens vei (en sak Black Debbath tok opp i miljøsangen «Vi må redde geirfuglen», fra 2004) Vi har også blitt kvitt bly i bensinen, sur nedbørog så videre, og det er ikke svart hav i Barentshavet (selv om geirfuglen fortsatt er utdødd).

Mye av dette klarte miljøbevegelsen fordi vi ropte og skrek, av og til litt dommedagsaktig. Jeg syns Black Debbath her bruker dette virkemiddelet i stor grad, både i teksten og i selve komposisjonen og oppbyggingen av låten. De gjentar altså en suksessoppskrift fra miljøbevegelsens glansdager.

I den grad dommedagstrusler virker, kan altså bandet ha en påvirkning. Men ikke alle er enige i at skremsler og trusler virker. Et annet virkemiddel Lars og co ikke nøler med å bruke er å be folk om å slutte med en haug med ting: Steng alle veier synger Lars, smelt om alle flyene (til vindmøller).

Jo, vi må nok slutte med en haug med ting, men bør vi si at vi bør gjøre det? Bedre å bare gjøre det uten å si til noen at vi vil gjøre det? Folk blir jo så sinte! Da får vi ikke noen med oss, sies det. Ja hvis alle blir sinte, da har du en ganske dårlig sak. Men om noen få utvalgte, helst viktige folk eller grupper blir skikkelig forbanna, da har du en god sak. Du får debatt, kommer i Dagsnytt 18, og du får frem forskjeller og interesser, makt og konflikt. Får Black Debbath dette til? Dessverre, nei. Jeg tror de egentlig er sjanseløse.  

Skulpturparken er jo en prøvestein. Er Ringnes sint? Burde han ikke blitt det? Hva med kunstnere som har laget naken kvinnekunst? SV? Er det noen som oppriktig blir forbanna på Black Debbath? Roar Flåthen? NHO? De burde jo bli det med det, men sannsynligvis overser disse maktmenneskene fullstendig hva den femte statsmakt har å melde. Det er synd! Men neppe mulig å endre så lenge de baserer seg på å være slaver av humoren.

DA gjenstår en siste mulighet for påvirkning, og det er kanskje her Black Debbath virkelig kan gjøre en forskjell: Klarer de å gi folk skikkelig dårlig samvittighet? Skjønner folk at de er ute å kjøre?

Noen sier at vi ikke mobiliserer med å gi dårlig samvittighet. Men tenk litt på det. Er ikke dårlig samvittighet en billig pris å betale sammenlignet med konsekvensene av en klode med et ragnarokaktig vær få år inn i framtida? Å påberope seg at det er fælt å bli pådyttet en dårlig samvittighet er latterlig, hvis du samtidig vet at det du gjør påfører andre store skader. Det er vel strengt tatt en slags hersketeknikk. Derfor er potensialet for endring fra Black Debbath å gi maktmennesker og folk flest dårlig samvittighet. Da kan de få folk til å innse at noe må gjøres, så er de mer mottakelige for andre impulser i neste runde. Først litt dårlig samvittighet, deretter kan de drømme om høyhastighetstrikk fra Bøler til byen som kan konkurrere på tid med sykkelen for eksempel. Eller vindmøller.

Til slutt mener jeg å se en utvikling i Black Debbaths miljøengasjement. I 2004 oste de optimisme og trøkk i låten vi må redde geirfuglen. La oss få det gjort var mantraet. Det var nok en rett vurdering den gangen, miljøsaken hadde ikke nådd så høyt opp som den gjorde noen år senere, og det var fremdeles mange som måtte overbevises.

Nå er det litt tungsinn i låten, det er noe stort og litt farlig i bakgrunnen her. Mange har det på den måten med klimasaken. Jeg tror det er riktig å gjøre det på den måten, det øker alvorsgraden i miljøsaken. Det er faktisk litt kritisk for tiden, og selv en ukuelig optimist som meg selv kan bli litt forbanna, og  innimellom tenke at:  Nei, nå får det faen meg være rock! Vi er i den tolvte time og dersom det ikke snart stenges noen veier eller smeltes om noen fly til vindmøller, ja så er det snart for sent!

Følg oss på Twitter