Klarer denne serien å ta opp tråden fra «Lost»?

Verdenspremiere på Spielberg-serien «The River» i kveld.

(Dagbladet): Etter suksessen med «Lost» har flere tv-serier forsøkt å låne formelen med tilsynelatende overnaturlige fenomener som rammer uforutsigbare personligheter i eksotiske rammer. Ikke alle har lykkes.

Sist ut er «The River», som i kveld faktisk har verdenspremiere på MAX, noen timer før USA-premieren på ABC takket være tidsforskjellen (oppdatering: Polen var faktisk 50 minutter tidligere ute enn Norge).

Her har «Paranormal Activity»-skaperne Ores Peli og Michael R. Perry tatt med seg det de har lært av filmteknikker og skumle knep over i tv-formatet, godt backet av produsent Steven Spielberg.

Bare det utgangspunktet er for mange godt nok til å gi serien en sjanse. Og hvor ofte er det egentlig vi kan skryte på oss å ha en verdenspremiere på en stor, amerikansk produksjon i Norge? Bevares, som verden beveger seg framover.

Håndholdt filming Som navnet antyder, er handlingen satt til en elv. Nærmere sagt Boiuna, en myteomspunnet avkrok i Amazonas.

Seks måneder etter at den legendariske naturdokumentarskaperen Emmet Cole forsvant under mystiske omstendigheter, bestemmer kona, sønnen og etterhvert datteren seg for å finne ham etter at elektronisk livstegn brått gir seg til kjenne.

Med seg på slep har de et kamerateam, ettersom hele jakten selvfølgelig skal bli en ny tv-produksjon.

Dermed har serieskaperne lagt forholdene perfekt til rette for den stadig mer velbrukte «found footage»-stilen, der alt vi ser er opptak fra følgets egne kameraer - etterhvert ispedd overvåkingsbilder fra Coles båt, som de kjapt snubler over.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Denne kamerastilen er i første halvdel av førsteepisoden - som denne anmeldelsen er basert på - en effektfull måte å fange opp små nyanser som nervøse rykninger i fingre, hvisking mellom to personer i en liten båt, eller nærhet til den flotte naturen generelt.

Men «The River» er langt fra en følelsesladet og naturskjønn serie. Stikkord er overnaturlige elementer og beinhard skrekk, en annen sjanger der håndholdte, ustabile kameraer og grovkornede overvåkingsbilder har sin naturlige og velprøvde effekt.

Jeg skal ikke røpe noe av handlingen, men det holder vel å si at reisefølget burde ha ant uråd når de, etter å ha hørt banking fra båtens indre, finner Coles såkalte panic room igjensveiset fra utsiden. Kanskje ikke verdens smarteste idé å åpne opp døra?

Hvordan utvikler det seg? Det er en rekke mer eller mindre kjente skuespillere med i «The River», mest av sistnevnte. Det er uansett ikke skuespillerprestasjonene som er den største grunnen til å gi serien en sjanse. Scenene der ting går litt roligere for seg er ikke det vi husker best etter episodens slutt.

Mer appellerende er de mange, brå scenene der både ytre og indre farer gjør seg gjeldende. Det går hardt for seg allerede i første episode, som med dobbelt så lang spilletid godt kunne vært en midt-på-treet skrekkfilm i seg selv.

Vi har imidlertid med en tv-serie å gjøre, føreløpig bestående av åtte episoder. Hvordan det hele skal utvikle seg videre, er det vanskelig å spå, men det vil utvilsomt gå hardt for seg. Førsteepisoden er helt grei, men såpass interessant at jeg nok vil følge med videre.

Om det holder i lengden, ville jeg kanskje ikke satset alle sparepengene mine på. Men det er vel lov å håpe at folka bak fortsatt vet hva de driver med.

Klarer denne serien å ta opp tråden fra «Lost»?