Klarer du å tyde denne dialekten?

Hans Christian Medlien skulle bare hjelpe niesen med et skoleprosjekt, så «eksploderte det».

(Dagbladet): «Slekk kæn'n tala i Ringsak» skriver Hans Christian Medlien i beskrivelsen av videoen over som nå er sett over 59 000 ganger, og det bare på Facebook.

I videoen forteller han en historie på klingende ringsakermål, uten å spare på tradisjonsrike godord og uttrykk.

- Niesen min trengte hjelp til en skoleoppgave hvor hun skulle sammenligne dialekter fra Oppland, Østfold og Hedmark ved hjelp av video. Da måtte onkel stille opp, forteller forfatteren og foredragsholderen fra Næroset i Ringsaker som er selvtitulert «krusedullfilosof». 

Fredag delte han videon på Facebook og Youtube

- Da eksploderte det, forteller «krusedullfilosofen». 

Undervurdert styrke Sammen med «delinger» og «likes», strømmer kommentarene stadig inn, men hvorfor så stor repons?

Hans Christian Medlien tror dialekter har en undervurdert styrke.  

- Det handler mye om identitet. Dialekt forteller noe om hvor du kommer fra og hvem du er. 

Medlien legger til at han i videoen har brukt uttrykk som ikke blir brukt spesielt hyppig i 2015, men fremholder at han selv snakker dialekten fullt ut til hverdags. 

- Med mindre jeg snakker med journalister som deg fra Oslo, eller når jeg holder foredrag; da må jeg legge om litt. Utenom det snakker jeg «ringsak» hundre prosent og bruker støtt og stadig mange av uttrykkene som kommer fram i videoen, bedyrer han. 

Artikkelen fortsetter under annonsen

Sliper dialekten for å passen inn  Medlien synes det er synd at mange sliper språket for å «passe bedre inn». 

- Når man er ung er det ingen som vil skille seg ut i frykt for å bli sett på som en raring. Det er mye en skal passe på for å ikke bli stigmatisert, men jeg får alltid positiv respons på dialekten min og ser på den som en styrke, forteller han.

«Bokmålifisering» Språkforsker Stian Hårstad bekrefter at det foregår en «bokmålifisering» i områder som har Oslo som nærmeste storyby, og en generell utjevning av dialektene i hele landet. 

Ifølge han er det to årsaker til dette:

- For det første har verden endret seg. Mange av de tradisjonelle uttrykkene stammer fra jordbrukssamfunnet og betegner utstyr og situasjoner som de fleste av oss ikke forholder oss til lengre, dermed er det også naturlig at de forsvinner. 

- En annen årsak er dette som Medlien peker på; unge generasjoners ønske om å ikke skille seg ut og frykten for å stigmatiseres. Alle ord bærer på assosiasjoner, og man velger gjerne bort eldre ord og uttrykk som en assosierer med «bestemor» og erstatter dem med mer allmenne ord som har mer urbane og moderne assosiasjoner knyttet til seg. Dette handler om hvordan vi ønsker å framstå. 

Langsom utjevning i Norge Til tross for at dialektene utjevnes, skjer prosessen, ifølge språkforskeren, mye langsommere i Norge enn i andre land.

- I Norge er mye av identiteten vår knyttet til dialekten, og det finnes en mye større aksept for å bruke dialekten sin i dag enn for 50 år siden. Det har mye å gjøre med at mediene innkluderer personer med alle slags dialekter. På 50-60 tallet måtte alle journalister i NRK snakke bokmål eller nynorsk, slik er det ikke i dag, snarere tvert i mot.

Mister kulturhistorie Selv om språkutjevning har en positiv funksjon i det at vi på denne måten samles og kommuniserer bedre, har det og negative aspekter. 

- Når tradisjonelle ord forsvinner, mister vi også en stor del av vår kulturhistorie. Vi kan ikke lagre ord på museer slik vi kan med gamle gjenstander, påpeker Hårstad.

- Må være stolte «Krusedullfilosofen» trekker fram visesangeren Alf Prøysen og tidligere finansminister Sigbjørn Johnsen som personer som har kommet langt uten å legge om på sin hedmarksdialekt. 

- Vi må være stolte over dialekten vår, holder han fast. 

Klarte du å tyde «Krusedullfilosofens» fortelling i videoen over?

Fortvil ikke, Medlien har gitt oss fasiten: 

Dialektversjonen:
Je kjæm hau da je i duggurdskvila en søknasæfta i førvikua hævle meg no frakt etter å ha vikle åkle og skamfert ællbågån da je ok på haulsko på hålken neri gutun her. 

"Vøli vælte du tyy`n a gett, din vænnil!" hudde far min frå trevi. 

Men dætta va gjæla - hænn va gistin i gomma, usæl og unau, så vi vølte itte hænnom mer enn en kvæks ti et kinglorvæv.

Va mæssom itte åkken sulu æll frivil  den kroppen sjøl om´n vart hali hundre før`n hæle seg neri og gikk under tæla og torv. 

Oversettelsen: Jeg husker da jeg i lunsjen en hverdagskveld i forrige uke tok meg veldig (her: frakt) inn igjen (med å hævle seg menes å greie å  ta seg for i siste øyeblikk) etter å ha vrikket ankelen og skadet albuen nede i gårdsveien her.

"Hvorfor veltet du tønna a gitt, din "vænnil" (vænnil er lokalt nedsettende uttrykk om en person, lite påaktet) ropte far min fra loftet.

Men dette var skikken — han var gistin (her: langt mellom tenna) i gommen, ekkel og utålmodig, så vi aktet ham ikke mer enn en hveps i et edderkoppspinn.

Var på en måte (mæssom) verken svale eller sommerfugl den karen selv om han ble nesten hundre før han dristet seg (hæle seg, som dere sikkert også sier på Årnes; en måte å komme seg ned i kaldt vann på-  vanskelig å oversette gitt!) nedi og gikk (les: la seg) under tele og torv. 

Snakker du en særegen dialekt som sjelden er å høre i media eller offentligheten forøvrig?

- Send inn et videoklipp her!