MUSIKALSK AUGUSTPOET: — Musikk har full kontroll over følelsene mine, sa Martin Stray Egeberg da han ble månedens poet forrige gang. Nå har han gått til topps med en hyllest til ungdommens ambisjoner og fryktløshet. Her avbildet med en nesten vektløs folkeharpe som han kan ta med overalt. Foto: Bjørn Bergene
MUSIKALSK AUGUSTPOET: — Musikk har full kontroll over følelsene mine, sa Martin Stray Egeberg da han ble månedens poet forrige gang. Nå har han gått til topps med en hyllest til ungdommens ambisjoner og fryktløshet. Her avbildet med en nesten vektløs folkeharpe som han kan ta med overalt. Foto: Bjørn BergeneVis mer

Klarer ikke å temme livsgnisten

Martin (18) til topps med et dikt om å være ung og sulten.

Martin Stray Egeberg (18) har tre dikt i augustfinalen i Skolekammeret. Han har vært framme mange ganger, blant annet som månedens poet for mars. Likevel tar han ikke lett på utnevnelsen:

— Så herlig at dere likte diktene mine denne måneden òg. Man kan aldri være helt sikker på sine egne skriverier før man får respons, sier han.

Før vi forteller ham at det er diktet «Tiden i rampelyset» som har gått helt til topps, ber vi ham gjette.

— Jeg trodde faktisk først det var «Vi bygger oss et sandslott», mest fordi jeg trodde det ville falle mer i juryens smak. Men personlig synes jeg at «Tiden i rampelyset» er det beste av dem, så jeg er storfornøyd!


Hyller ungdommen
Kan du fortelle litt om diktet? Tok du utgangspunkt i din egen skolehverdag klassen din med fremtidige leger, advokater og det du kaller 'vakre mennesker' som jeg tolker som 'voksne, vellykkede mennesker'?

Diktet er vel en hyllest til ungdommens ambisjoner og fryktløshet. Beskrivelsene av klassen min er basert på min virkelige klasse, og er også basert på forskjellen jeg føler mellom vennene mine i Tromsø, hvor jeg egentlig kommer fra, og her på Østlandet, sier Martin.

Artikkelen fortsetter under annonsen

— Juryen var litt uenige i tidsperspektivet: Tilhører det et gammelt menneske som tenker tilbake på det å være ung, eller et ungt menneske, en som kanskje ikke vil bli voksen eller gammel, og som innbiller seg hvordan det er å være gammel og huske tilbake på sitt første kyss?

— Det er som sagt skrevet ut fra mitt eget perspektiv, altså fra et ungt menneskes perspektiv. Men tenker vi ikke alle tilbake på vårt første kyss i ny og ne?

Spør Martin så sant, så sant.

Som bensin på gnisten
Fra det første kyss føles det riktig å hoppe til slutten av diktet, og det som omhandler livsgnist:

Er det et mål å temme livsgnisten? 

— Jeg har aldri klart å temme den, uansett hvor mye jeg prøver. Kan tenke meg det sikkert er behagelig å slå seg til ro, leve et helt ordinært liv med stabil kurs, og det trenger ikke være mindre livsgnist i det. Men det handler om du lar livsgnisten din brenne i fantasien din eller om du lar den strømme ut i dine valg og handlinger.

— Og hva med din livsgnist, Martin, kjenner du den? 

— Hver dag som går er en bensinkanne som helles på gnisten. Jeg er så sulten! Nå gjelder det bare å komme seg gjennom siste året på videregående, noe som går greit på grunn av faget Engelsk Litteratur, så er det ut på eventyr. 

— Ja, hva tenker du om veien videre?  

— I sommer var jeg på sommerskole i Creative Writing i Nederland, og har tenkt å fortsette med å utvikle skriveferdighetene mine. Om dette blir på ti kvadratmeter som bohem i Paris eller på et universitet gjenstår å se! Tenker å kanskje søke på Creative Writing ved University of Iowa, det skal visstnok være veldig bra.

— Er framtida noe som opptar deg mye — blir den lys eller seriøs, lett eller stor?

— Det er mange spennende avgjørelser som skal tas i nærmeste framtid, jeg er selv veldig nysgjerrig på hva hjertet mitt vil finne på.  Tenker veldig mye på ordene til Kurt Cobain, «It's better to burn out than fade away» ... For er det egentlig det? Det er noen veldig, veldig skumle ord.

Uansett om du vil svare ja eller nei på spørsmålet, eller starte en lengre drøfting av det: Her er Martins ord, i form av månedens dikt for august. Under jurybegrunnelsen kan du også lese hans to andre finaledikt denne solide måneden:

Tiden i rampelyset

jeg går i klasse med vakre mennesker
de fleste skal bli leger, advokater
forretningsmenn og piloter
vi puster dypt og ler høylytt

jeg unngår å bli fotografert
jeg vil ikke stadig som gammel
få påminnelse om at jeg er del
av en falmet generasjon

Julie, husker du ditt første kyss?
jeg husker mitt første kyss
Julie, kysser du med lukkede øyne?
jeg kysser med lukkede øyne

kjenner du livsgnisten nå?
kan du temme den?

rebel

Les juryens begrunnelse:

Gerilja
Diktets tema er foranderlighet. At lista en gang ble lagt på feil høyde. Eller feil stativ.På en presis, nennsom og sarkastisk måte ser dikteren tilbake i tid. Minnes klassen han en gang gikk i, drømmene de hadde, karrierene de så for seg. Vakre mennesker, viktig å «se bra ut». Puste dypt, men le høylytt. Kanskje forsert. Likevel — eller kanskje nettopp derfor — vil ikke dikteren bli foreviget. Av redsel for de brustne drømmenes virkelighet. Parallelliteten utttykkes fotografisk presist  i andre strofe:

jeg vil ikke stadig som gammel
få påminnelse om at jeg er en del
av en falmet generasjon.

Men hold deg fast. Reisen tilbake er ikke slutt. I stor hastighet skrenser diktet fra det sarkastisk oppsummerende til det nesten brutalt personlige:

Julie, husker du ditt første kyss?
jeg husker mitt første kyss
Julie, kysser du med lukkede øyne?
jeg kysser med lukkede øyne

Dialogen utfordrer og gir diktet et nytt løft. Av dimensjoner.  Spørsmålene skaper en nesten nifs kontrast til første del av diktet — dyrkinga av karrierismens sterile virkelighet. Til sist blir vi budt inn i et  eksistensielt rom. Dikteren tar sats og spør, sikkert med et skjevt smil om munnen, om hun kjenner livsgnisten. Og om hun kan temme den. Men er det ønskelig å temme den?  Spørsmålet blir stående ubesvart. Vi har likevel en mistanke om at dikteren i dette klare og skarpe tilbakeblikket av et dikt, gir seg kysset og livsgnisten i vold. Spesialstyrkene bak fasadens skiftende frontlinjer.     

For juryen,
Kristian Rishøi

Les augustpoetens øvrige finaledikt for august:

Vi bygger oss et sandslott

Skriv en hemmelighet i sanden
Og bølgene vil tie

Skriv det vakreste ordet du vet
Se vannmassene glitre

Det er et åpent hav

Skriv navnet på jenta du elsker
Og se bølgene bære henne av sted

Skriv navnet ditt i sanden
Se vannmassene glitre

Det er et åpent hav

Monk

Klaustrofobi

nattevandrere blir hver natt holdt
i mørk skogs varetekt
halvparten frivillig og halvparten
ikke til å bli nevnt

derfor vandrer jeg kun i skogen
i dagslys, når trærne er transparente
og åndene beskytter meg med
engstelige trolldommer
og ofte er jeg fortryllet som dette
en hel dag

jeg lider av klaustrofobi kun
når det er mørkt
føler meg fanget og usynlig
jeg er usynlig
men jeg frykter ikke mørket i
seg selv, kun sideeffektene
og vissheten av lyder

MSE

Les flere dikt eller skriv egne i:
Skolekammeret, Dagbladet.nos forum for skrivende elever til og med videregående skole.
Diktkammeret, tilsvarende forum for poeter i alle aldre